Bjørgulv Braanen avlegger en Facebook-diskusjon med undertegnede en visitt i Klassekampen 28. februar. Denne diskusjonen handlet om hvorvidt det er smart av aktører på venstresiden å kaste seg på klassiske kulturkrigssaker som den mye omtalte Leiv Eiriksson-debatten. (Jeg mente nei.) Braanen skriver at «dette er jo betydningsfulle saker». Jeg mener tvert imot at det overveldende flertall av kulturkrigssaker er ubetydeligheter som blåses opp til fem hønsegårder og/eller er saker som presenteres på til dels svært feilaktige premisser. Så er jeg enig i at «vi bør derimot påse at debattene er saklige, med respekt for kunnskap». Utfordringen er at slike kulturkriger i all hovedsak foregår i hyperpolemisk form og gjerne iblandet litt latterliggjøring av folk med fagkunnskap.

«Debatt har også sine svakheter»

Det er naturlig at folks syn preges av hvor de selv står. Det er dermed ikke rart om en aktiv debattant og pressemann mener at det er åpen debatt som fører oss framover. Det er likevel en grunn til at de i samfunnet som har som jobb å avdekke sannheten, det være med vitenskapelige metoder, etterforskningsmetoder eller journalistiske metoder, ikke primært baserer seg på å lete etter svarene i offentlig debatt. Offentlig debatt har nemlig også sine svakheter, ikke minst i en rekke kjente kognitive fordommer vi har. Disse kan lett utnyttes av kyniske aktører i offentligheten som strategisk bruker patos, skjevframstillinger, utelatelser og halvsannheter for å fyre opp mennesker på områder hvor de vet de kan skape et bål av forurettet raseri. Det er dette bålet som er kjernen i kulturkrigen. Det overdøver de sindige, saklige og kunnskapsrike innspillene jeg tror jeg og Braanen er enige om at vi trenger, og det er dette bålet jeg mener oppegående aktører på venstresiden ikke skal bære ved til. Det bidrar ikke til en opplyst offentlig debatt. Det undergraver den.