Søndag 19. februar vil tilfeldighetene ha det til at jeg befinner meg på Nasjonalmuseet for tredje gang siden det åpnet. Jeg har ennå ikke rukket å få med meg tredje etasje, der den anerkjente britiske samtidskunstneren Grayson Perry fortsatt er stilt ut. En hel time vandrer jeg mellom skulpturer, keramikk, grafikk og monumentale, fargesterke billedvever.

Jeg blir stående og stirre på en stor billedvev – «Our Town», som Perry laget for et knapt år siden. Den forestiller et kart over en liten by som ved første øyekast fremstår harmløs, men som ved nærmere øyensyn viser seg å være noe ganske annet. De ulike områdene i byen har fått navn som Extremis, Contraria og Identitaria , og en bred aveny heter bare meg, meg, meg . Følgeteksten – som Perry selv har skrevet – forklarer: «Dette utsnittet av en liten koselig by er en grovt opptegnet guide til den emosjonelle geografien i et samfunn som er hekta på sosiale medier. Et sted der meninger og følelser dannes som kanskje er upassende for det virkelige liv. (…). De fleste av oss bor i økende grad i denne byen.»

Etterpå drikker jeg kaffe og bedriver people-watching sammen med mitt museumsfølge i den stilige kafeen i andre etasje. Jeg fikler frem mobilen (en uvane) og scroller halvt fraværende gjennom Facebook-feeden. Der ser jeg… Ja, hva ser jeg egentlig? Nok et av disse kollektive, digitale følelsesutbruddene som har blitt så vanlige. Akkurat dette handler visst om stedet hvor jeg befinner meg. Etter hva jeg forstår, har Aftenposten kvelden før publisert en sak om norsk billedkunstkanon med den tabloide – og for så vidt misvisende – tittelen «Nasjonalmuseet sier farvel til klassikerne». (Nasjonalmuseets nåværende presentasjonsutstilling er stappfull av klassikere). Samlingsdirektør Stina Högkvist siteres på at det magasinerte Christan Krohg-maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» fra 1893 er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika, og derfor kolonialistisk. Det smeller søndag morgen, når hobby- og profesjonskommentariatet setter søndagskaffen i halsen. For hva er dette?! Christian Krohg henvist til magasinet av en inkompetent, woke svenske?! Flere politikere engasjerer seg. Fremskrittpartiets Silje Hjemdal kaller magasineringen en «kansellering» som er «historieløs», og advarer mot at det er potensielt farlig dersom Norges nasjonalmuseum «skal opptre som et ’kunstpoliti’».

Innen vi rekker å forlate museet, har Högkvist kapitulert. Både hun og Nasjonalmuseet legger seg flate. Før folk har rukket og gå hjem fra kontoret dagen etter, er det store maleriet hentet opp fra magasinet. Tirsdag er det montert opp for fire ukers offentlig visning. Hui, hvor det går!

«Kan det hende at denne bølgen vi frykter, egentlig heter ‘kapitalisme i et flerkulturelt samfunn’, ikke ‘woke’?»

Debattene om kunst i sosiale medier har en etter hvert velkjent dramaturgi, og den massive styrken i dem forteller oss mye om hvordan offentligheten fungerer i 2023, om definisjonsmakt og om hvordan vi forstår kunst og kunstens plass i samfunnet. Kultursakene som dominerte uken som var, er symptomatiske: I tillegg til Christian Krohg-gate, vekket språklige endringer i Roald Dahls barnebøker og Disneys tilbaketrekning av to utgivelser med en eksplisitt rasistisk tegnet karakter, sterke følelser. Det disse sakene har til felles, er at de representerer endring av det bestående. Men malerier har alltid blitt magasinert (93.000 er magasinert i Nasjonalmuseets kjeller til enhver tid), språket i eldre barnebøker revideres, og det at rasistiske og utdaterte Disney-utgivelser stanses eller endres, er heller på ingen måte nytt. Det som imidlertid kanskje er nytt, er styrken i våre følelsesmessige reaksjoner, og vår frykt for at de springer ut av en slags usynlig, men mektig, ideologisk bølge. Kan det være slik at tanken på ideologisk påvirkning og samfunnsendring vekker spesielt kraftig motstand i oss akkurat nå, når verden er usikker og Vesten truet? Og kan det hende at denne bølgen vi frykter, egentlig heter «kapitalisme i et flerkulturelt samfunn», ikke «woke»?

Som Morgenbladets Aksel Kielland tidligere har påpekt, så diskuteres så å si ikke kunst i norsk offentlighet med annet enn pengebruk, representasjon, ytringsfrihetsspørsmål eller utfordring av kanon som inngang. Ensrettingen har tiltatt med nedbygde kulturredaksjoner. Svært få saker om kunst tar utgangspunkt i kunstens innhold eller kunst som verdi og kulturpolitisk prinsipp. Kunsten får oppmerksomhet når saken provoserer – når Extinction Rebellion kaster maling på (glasset foran) den, eller en gallerist/maler opererer med falske identiteter og en oppkonstruert CV. I dag løftes polariserte debatter om kunst og ytringsfrihet ut av sosiale medier og inn i avisene, hvor konfliktsøkende, klikk-basert kulturjournalistikk fyrer opp under aggresjon mot angivelig «woke» kunstnere og kuratorer.

Reaksjonene på at Nasjonalmuseets samlingsdirektør kalte Krohgs bilde «kolonialistisk», var forståelige (selv om det tross alt ikke er tatt helt ut av lufta, bildet er postkolonialistisk og nasjonalromantisk). Samtidig reagerer vi ikke når politikere fra flere partier rykker ut og selv leker kunstpoliti. Politikere skal ikke overstyre kunstneriske institusjoners faglige vurderinger – det kalles armlengdes avstand og er et ekstremt viktig prinsipp i et demokrati. Det er neppe noe sunnhetstegn at det tar under 48 timer fra debatten starter til maleriet står på utstilling. Noe dypt irrasjonelt er i spill når Fremskrittspartiet kan poste et bilde av Kroghs maleri på sin offisielle hjemmeside og skrive «Historieløst at dette maleriet settes i kjelleren fordi det er malt av en hvit mann» – uten at det vekker noen reaksjoner. At påstanden er blank løgn, at Krohg for øyeblikket er representert ved 13 andre malerier og at utsagnet fremmer kunsthat, er det ingen som bryr seg om. Her møtes klikkstyrte medier, ytringsfrihetsromantikk og kunstforakt i et eneste stort samtidsparadoks.

Det bør uroe oss at den offentlige samtalen om kunst i dag synes mye mer opptatt av debatten om kunsten, enn selve kunsten. Igjen og igjen brukes kunst instrumentelt som debattmonopoliserende tema i mediene. Hvis folk på ukentlig basis fores med tabloide saker hvor det nærmest oppfordres til å rette sin aggresjon mot kunstnere og kunsten, vil disse menneskene neppe stå i kø for å forsvare kunstneres rettigheter den dagen det trengs for alvor.

Tirsdag, på vei hjem, får jeg plutselig ånden over meg til å stikke innom Nasjonalmuseet og ta en titt på «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». En vennlig museumsansatt lar meg komme innenfor og kikke. Det fem ganger tre meter store verket henger like innenfor publikumsinngangen. Et par mennesker går forbi. Den eneste som står og betrakter det en stund, er meg.