Lars Risan har delt denne artikkelen med deg.

Fortellingen om ulvebarna er en fortelling om menneskearten.

Menneskedyret

ULVEBARN: Romulus og Remus, som grunnla Roma, ble oppdratt av ei ulvetispe. Her i en freske av Carracci fra Palazzo Magnani i Bologna.
ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS

I skogen utenfor Calcutta ble det for hundre år siden funnet to småjenter i et ulvehi. De to lot til å være adoptert av ulvetispa. Jentene kunne verken snakke eller gå oppreist, knurret og flekket tenner da de ble «fanget», og lot ikke til å oppfatte mennesker som artsfrender i det hele tatt. Jentene ble bragt til et barnehjem, og forstanderen loggførte hva som skjedde i årene som fulgte. I begynnelsen oppførte de seg som ulver: De pep, klynket og ulte, krabbet på alle fire, hadde ekstremt god luktesans, var nattaktive, snuste på alt og spiste rått kjøtt uten å bruke hender – i alle fall om man skal tro forstanderen.

Lars Risan bruker historien som rød tråd i «Ulvebarna. Omsorgens naturhistorie» for å undersøke hvor mye av oss som er gener og biologi, og hvor mye som er kultur. Gjennom hundrevis av år har europeisk tenkning sondret mellom natur og kultur, ånd og materie. Mennesker skaper kultur og tar vare på hverandre, men ute i skogen går det vilt for seg. Men hvor robust er egentlig det skillet, dersom en oppvekst blant ulver kan skape så dyptgripende forandringer? Risan belærer ikke, men inviterer leseren inn i et kreativt tankelaboratorium.

Og boka får det til å riste i tilvante oppfatninger. Er virkelig egoisme livets innerste drivkraft? De fleste har hørt om ungedrap (infanticid). Om en hannløve overtar en ny flokk, prøver han gjerne å ta livet av ungene som måtte være der. Forklaringen synes plausibel: Det er ingen grunn til å bruke energi på fremmede gener. Men faktisk er det motsatte av ungedrap, altså adopsjon, mye mer utbredt. Dyr adopterer ikke bare hverandres unger, men også unger av andre arter. At ulv skulle adoptere menneskebarn, er altså slett ikke umulig.

Er omsorg først og fremst dekkmaling over vår egentlige «natur», «badet rød i tenner og klør», for å si det med Richard Dawkins? Risan mener det blir for enkelt. Vi er ikke bare egoister. Vi deltar i hverandres liv, ved det som blant mennesker blir til omsorg. Den dobbeltheten ligger også til grunn for ethvert økosystem: Det både opprettholder og opprettholdes av delenes innbyrdes vekselvirkninger. Liv handler om en besynderlig balanse mellom egoisme og deltagelse, konkurranse og samarbeid.

Så hva er det da egentlig, dette «livet», som alle så godt vet hva er, inntil de blir bedt om å sette ord på det? Hvordan oppsto det? Begynte det som enkle bakterier i en dam, eller var det faktisk en egenskap ved hele planeten? Risan sniker seg innpå Gaia-teorien – at organismer samhandler med sine uorganiske omgivelser i et selvregulerende system som opprettholder livet. Han foreslår (med geovitenskap som ankerfeste) at vi må tenke oss at det som lever, er individualiserte versjoner av noe som i bunn og grunn preger hele kloden.

Historien om de to jentene leder til spørsmålet om vi ble født sånn eller er blitt sånn. Desto viktigere er det for Risan å avklare sannhetsgehalten i fortellingen. Han viser at måten forskere kom til å lese og tolke den på, i stor grad har reflektert den skiftende vektleggingen av enten arv eller miljø. Forfatteren gjennomførte et omfattende detektivarbeid for å finne ut hvorvidt historien holder vann. Var det noe barnehjemsforstanderen fant på? Denne delen av Risans arbeid må man bare håpe at publiseres som fagartikkel. Historien viser at også Wikipedia kan bli en plattform for vandrehistorier.

Risan krysskobler historie, psykologi, evolusjonsbiologi og kosmologi på overraskende måter. Det er risikabelt. Tankesporene kan bli så mangfoldige at det blir vanskelig å holde tritt, og det hendte at jeg falt av lasset. «Ulvebarna» er likevel et velkomment fremstøt mot mulige veier ut av den noe enkle ånd-materie-dualismen som ligger under vestlig tenkning. Det er en dualisme som har gitt fabelaktig mye. Den skapte klarhet og ryddet plass for rasjonell analyse. Men den er neppe nok for en samtid tynget av miljøkrise og klimaendringer. Risan tar 1980-tallets dypøkologi et stykke videre, ved å gi luftige ord som «dybde» og «helhet» et mer konkret innhold, slik at de kan tenkes og undersøkes også analytisk.

«Ulvebarna» er en bok jeg gjerne skulle gitt Arne Næss.

Build env: production, running in production mode, Sanity: production