I 1831 ankom den 26 år gamle franske aristokraten Alexis de Tocqueville USA. I ni måneder reiste han rundt i den fremmede republikken, som for ham var et levende bilde på det nye samfunnet som hadde begynt å vokse fram i Europa. Formålet med turen var «å undersøke i detalj og så vitenskapelig som mulig hele mekanismen i dette veldige amerikanske samfunn som alle taler om og som ingen kjenner.» Resultatet var det enorme tobindsverket «Om demokratiet i Amerika» (1835 og 1839), som gjorde Tocqueville til en berømt mann i sin samtid og en kanonisk skikkelse i vestlig politisk idéhistorie.

Gjennom sin undersøkelse av USA forsøkte Tocqueville å anskueliggjøre den moderne tidsalderens tendenser og tilbøyeligheter. Det grunnleggende vilkåret for den nye verdenen, mente Tocqueville, var likhet: Likheten «bestemmer meninger og holdninger i samfunnsspørsmål og gir lovene en særlig karakter». Den «skaper meninger og følelser, disponerer for sedvaner og virker forandrende inn på alt den ikke selv er opphav til». For Tocqueville dreide det viktigste spørsmålet seg om frihetens forutsetninger i den moderne tidsalderen. Selv om det virker som om han totalt sett anså nedbrytingen av hierarkiet i l’ancien régime som et framskritt, bekymret Tocqueville seg for om demokratiets likhetskultur ville kunne kneble individualismen som kjennetegnet aristokratiets frihet.

«Om demokratiet i Amerika» kan beskrives som en undersøkelse av det moderne gjennom et studium av 1800-tallets USAs politiske kultur . Ifølge Hans Jacob Orning og Kai Østberg i deres nye bok, «Maktens nervetråder», utgjøres en politisk kultur av «holdninger, vaner, forestillinger, symboler, språk, praksiser og normer». Som Tocquevilles «Om demokratiet i Amerika» undersøker «Maktens nervetråder» hvordan moderne politiske kulturer skiller seg fra de førmoderne. Boka har tre hovedtemaer: Orning og Østberg skisserer utviklingen av politisk deltagelse, lov og vold, og skildrer disses skiftende karakter og varierende omfang gjennom århundrene. Mens undersøkelsen av middelalderens politiske kulturer konsentrerer seg om Norden, illustrerer Orning og Østberg overgangen til det moderne med eksempler fra både England, Frankrike og Tyskland.

Som Tocqueville understreker Orning og Østberg det modernes tvetydighet. De fleste sentrale utviklingsprosessene som har definert den moderne tidsalderen, kan presenteres i både negative og positive lys. Den moderne staten kjennetegnes av en innsnevring av den ypperste politiske beslutningsmyndigheten, men samtidig ble flere lag av folket inkludert i en bredere politisk prosess. Formaliseringen av rettsstatens spilleregler minsket mulighetene for å misbruke egen maktposisjon, men kan også anses å ha skjerpet klasseherredømmet. Den moderne «siviliseringsprosessen», statens monopolisering av legitim voldsbruk og framveksten av tilhørende normer for aggresjonskontroll og selvbeherskelse, kan forstås som et skritt mot et fredeligere samfunn, men også som en grundigere form for overvåking, kontroll og disiplinering.

Orning og Østberg presenterer ambisiøse fortellinger om lange tidsspenn i europeisk historie, selv om mye baserer seg på allerede kjente analyser. Noen lesere vil kanskje savne en tydeligere tese, et mer markant standpunkt i møtet med et omfangsrikt stoff. Men alle vil finne en bok med tankevekkende refleksjoner rundt alt fra hirdens rådgivende funksjon i norsk middelalder til betydningen av den aristokratiske duellkulturen for militarismen i Det tyske keiserrike.

«Det er ambisiøse fortellinger om lange tidsspenn i europeisk historie.»

«Maktens nervetråder» forteller imidlertid ikke bare om sentrale utviklingsprosesser som har definert den moderne tidsalderen. Boka springer ut av en forskergruppe for politisk kultur ved Universitetet i Sørøst-Norge. Orning og Østberg serverer analysene av europeisk historie som et forsvar for dette begrepets relevans for historieskriving og samfunnsforskning.

En studie av en politisk kultur, skriver de, nærmer seg «de store spørsmål innenfor stats- og demokratiutvikling ved å se hvordan trekk ved det politiske systemet er forankret helt ned i dagliglivets små rituelle og nærmest instinktive handlinger.» Med historiefagets moderne terminologi kan vi si at begrepet retter søkelyset mot det punktet der sosialhistorie flyter sammen med politisk historie. En politisk kultur dreier seg om de «grunnleggende kulturelle og psykologiske forutsetninger for at politisk samhandling kan skje eller ikke skje, og for at den skjer på en bestemt måte.»

At det er «politisk samhandling» den politiske kulturen forstås å muliggjøre, innebærer ifølge kritiske røster en noe konservativ tilnærming. Det er iallfall en innvending forfatterne er opptatt av å komme i forkjøpet. De medgir at studier av politiske kulturer risikerer å romantisere en tilsynelatende konsensuspreget stabilitet og underspille maktutøvelsens rolle. Men det finnes også motsatte farer, påpeker de, for tilnærminger som vektlegger det materielle på bekostning av det symbolske: De risikerer å redusere politikken til «en ren kamp om fordeling av goder».

Forskere som arbeider med begreper som «ideologi» (Karl Marx) eller «hegemoni» (Antonio Gramsci), vektlegger imidlertid også politikkens symbolske dimensjon. De er like opptatt av «holdninger, vaner, forestillinger, symboler, språk, praksiser og normer». Slike studier vil likevel mer konsekvent framheve hvordan denne dimensjonen støtter opp under nettopp maktutøvelse, i motsetning til samhandling. Ideologianalyser understreker hvordan kulturen er del av noens maktutøvelse.

I hvilken grad mener Orning og Østberg, som Tocqueville, at det er demokratiets likhetskultur som setter premissene for moderne politikk? Mye av det de beskriver som politisk kultur, har dreid seg om hvordan et samfunn har rettferdiggjort at en liten minoritet hersker mens majoriteten underkaster seg. Orning og Østberg fastholder samtidig at ett kriterium for et begreps fruktbarhet, er om det har relevans for å analysere vår samtid. De burde forklart hvorfor de foretrekker begrepet «politisk kultur» framfor alternativene.