Det sies at alle gode ting er tre, forhåpentligvis vil Atle Antonsen kunne utnytte det, og benytte seg av denne tredje unnskyldningen. Alt han trenger å gjøre, er å signere .

Til Sumaya Jirde Ali.

Jeg vet at en unnskyldning ikke vil være i nærheten av å romme den belastningen jeg utsatte deg for. Følgelig forstår jeg også at verken min første henvendelse til deg, eller unnskyldningen som kom på trykk i norske aviser, holder mål. Jeg skammer meg over å ha antatt at det var godt nok.

Det er vanskelig å være ærlig når man konfronteres med virkeligheten, i dette henseende din virkelighet. Det var derfor lettere å rømme gjennom kjente fluktveier, men det var ikke et forsøk på humor, Sumaya – selv om jeg har brukt dette som et skalkeskjul i møte med norsk presse.

For hvor var humoren i at jeg ble så brått aggressiv? I at lynnet mitt endret seg brutalt, da du høflig korrigerte mitt valg av språk? Jeg har stått på scenen i mange år, uten å bruke virkemidler som under den kvelden med deg. Jeg beklager at jeg brølte til deg, at jeg utøvde makt over din kropp og rev i deg, jeg beklager at jeg utnyttet min posisjon til å tråkke på deg.

Du har kanskje ikke lest mine uttalelser denne uka, det forstår jeg godt, likevel må jeg rette opp i noe mens jeg har deg her. Jeg sa at jeg aldri hadde trodd at jeg kunne være rasistisk, og jeg innser nå hva det egentlig kommuniserer til deg, og alle i den norske befolkningen som ikke ligner på meg; en mangel på sensitivitet og refleksjonsevne.

Jeg har tross alt bygd min karriere på å tøyse med andre menneskers realiteter. Jeg har blant annet karikert den samiske befolkningen, og skapt et rom hvor man kan le av mennesker med andre etnisiteter og kulturelt opphav enn majoritetsbefolkningen. Så mitt utsagn er jo som å si at jeg aldri har reflektert over humormaterialet mitt, aldri har drøftet med teamet mitt om det er stuerent, og heller aldri tatt de rundene med meg selv som privatperson. At jeg aldri har stilt meg selv spørsmål om hva jeg syns er morsomt, og årsakene til hvorfor, og om mine årsaker kan ha dypere røtter enn jeg kan gjenkjenne ved første øyekast.

Å si at jeg aldri hadde trodd jeg kunne være rasistisk, er et ufrivillig vitnesbyrd om hvor mange bekymringer jeg slipper mens jeg navigerer i denne verden.

Jeg er lys i huden, en mann og jeg er kjent – som betyr at jeg beveger meg i verden på en helt annen måte enn det du gjør. Jeg kan ikke selv kjenne fordomsfulle mikroaggresjoner, dårlige forsøk på humor eller rasisme i ren form, og dette burde jeg ha anerkjent for meg selv: At selv om vi lever i det samme storsamfunnet, blir vi behandlet ulikt. Ditt møte med meg, understreker hvilken makt som finnes i disse ulikhetene vi er tildelt.

Jeg akter å gå dypt i meg selv, og ta et oppgjør med det som potensielt bidrar til en struktur hvor jeg får lov til å utøve denne volden uten å bli stoppet.

Jeg lover å bruke min plattform til å adressere hvordan vi alle kan stå samlet for et samfunn hvor slike ting ikke inntreffer.

«Jeg akterå gå dypt i meg selv»

Jeg lover å ha de vanskelige samtalene med vennene mine, også når det rokker ved min selvforståelse.

Jeg stiller meg disponibel til alle intervju og kringkastere som ønsker å stille meg de tøffe spørsmålene, og ikke la mitt eget ubehag få det beste av meg.

Og jeg lover å være her for deg, Sumaya, i den form du/andre som deg, ønsker å anvende min «ekspertise» som voldsutøver. Jeg kan ikke endre det som har skjedd, men jeg vil bidra til at det ikke gjentar seg.

PS: Fylla har ikke skylda.

Med vennlig hilsen,

…… ………… …