Å nei, tenkte jeg da døren til rommet ble åpnet. Gjennom vinduet midt imot så jeg rett inn i en grå betongvegg. Hva hadde skjedd med det rommet jeg skulle få? Jeg var blitt lovet et rom med utsikt. Damen fra resepsjonen rakte meg nøklene og trakk på skuldrene. Jeg fikk bare vente på sykepleieren.

Det luktet plast av vinylgulvet og jeg vippet opp vinduet for å slippe inn hustrig høstluft. Standarden på rommet, smakløst 80-talls, tenkte jeg. Tunge gardiner og grov glassfiberstrie på veggene. Et par akvarell-trykk i gulnede fururammer. Solide institusjonsmøbler. Men hvis jeg snudde på det lille skrivebordet og satte stolen ved vinduet, fikk jeg se en flik av himmelen. Jeg måtte visst ta til takke med dette rommet.

Om ettermiddagen kom jeg i snakk med et par andre her. Den ene fortalte om hvordan moren hans hadde gjemt ham under grønnsaker, brokkoli og sånn … men så hadde hun trodd at soldatene likevel kunne finne ham, og heller gjemt ham i en barnevogn. Han husker hvordan han siden gikk og sov mens han holdt tak i halen på et esel. At han snudde seg og så hvordan bombene traff huset hans, landsbyen hans. Men han fortsatte å gå, som bare et barn kan gå i våken søvne. Han så ennå for seg sin onkel, som hadde vært for syk til å bli med. De hadde ennå ikke, på alle disse årene, fått livstegn fra ham.

Den andre jeg snakket med hadde blitt mishandlet i en kjeller, tre-fire etasjer under jorda. De hadde hengt ham opp etter armene, latt knærne hvile på en skarp metallplate som sto på høykant. De hadde stampet på brystkassen hans. Han hadde stått sammen med ti-tolv andre menn i et rom på to kvadratmeter. Han hadde vært i dette fengselet i over ett år. Uten dagslys.

Alle her bærer på sine plager, på sine tap og arr. Noen har mistet en fot, noen har hatt slag eller operert ryggen. Vi er kommet hit på rehabilitering for å trene, få rom til å leges.

Nå ligger jeg på sengen i rommet med vinylgulv og strietapet. På sms tikker det inn en billett til boligmessen, et utstillingsvindu for bedre smak. Det er novembermørkt, og jeg kan ikke lenger se ut. Klage på et rom uten utsikt? Jeg har nå en annen innsikt. Og utsikter til å bli bedre.