Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det kritiske ærendet i Laure Prouvosts visuelt inntagende installasjon forblir vagt.

På en reise gjennom skyene

FRODIG: I den mangslungne installasjonen til Laure Prouvost kan publikum vandre uten å ha lest seg opp på forhånd. BEGGE FOTO: ANNAR BJØRGLI, NASJONALMUSEET

Above Front Tears Oui Float

Laure Prouvost

Nasjonal­museet, Oslo

Står til 23. februar

Kontrasten mellom den ulykksalige åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» og «Above Front Tears Oui Float», mønstringen som følger den i det nye Nasjonalmuseets såkalte lyshall, kunne knapt ha vært mer markant. Ikke bare er altså den norske tittelen erstattet av en konstruksjon som med sin kombinasjon av engelsk og fransk er karakteristisk for kunstneren som står bak den, franske Laure Prouvost. Hallen har i tillegg gått fra å være fullstappet – bygningens stridbare arkitekt ble ytterligere berømt her til lands da han utropte «Jeg kaller det kunst» til et loppemarked – til å virke luftig.