Ligger i senga. Stirrer på taket. Det grå lyset trenger gjennom persiennene og legger seg i striper over dyna. Vekkerklokka lyser rødt (05.59), ser opp i taket igjen. Står opp. Vekkerklokka ringer. Gårsdagens ettermiddagskaffe til frokost. Dropper blingsen. Gråter litt før jobb. Tida går så fort. Tar trikken. Støyete. Stiller deg ved samlebåndet. Jobber. Jobber. Jobber. Lunsj. Ingen matlyst. Tannpastatubene skrus ikke på av seg selv, sier du og går tilbake til samlebåndet. Telefonen din plinger om et intergalaktisk krigsskip i hovedstaten. Sukker. Går på toalettet og gjør splitthopp med knebøy til svetten pipler. Går til sjefen og sier du har blitt sjuk. Dumt å smitte hele fabrikken, liksom. Igjen? svarer sjefen og tar en god meters avstand. Kom deg hjem! Takk, sier du. Tar trikken tilbake med dårlig samvittighet. Nå må Kåre jobbe dobbelt. Tar trappene for ikke å møte naboen i heisen. Går inn på soverommet. Finner fram den neongrønne trikoten. Angrer litt på fargen idet du trer den på deg. Stikker seg litt vel mye ut. Du ser ned på magen. Burde tatt en løsere passform også. Flaks at du gikk for maske. Ja, ja, får fly til hovedstaden da, tenker du og hopper ut vinduet. To minutter seinere står du foran det intergalaktiske krigsskipet. Det står der svært og primitivt og skyter laserstråler. Folk skriker og løper hysteriske rundt deg. Krigsskipet har allerede pulverisert kirka. Du skjønner ikke hvorfor de alltid kommer hit. Du flyr opp, tar tak i halepartiet til skipet før du bryter atmosfæren og kaster det inn i sola. Føler deg litt fremmedgjort idet du ser dagsverket ditt forsvinne inn i den brennende stjerna. Du tar romveien hjem igjen. Kleint med så mye folk. Du flyr inn vinduet og setter deg på senga. Meningsløsheten. Gråter en skvett igjen. Det føles godt. Tar deg en god konjakk og imovane og ser på snooker til du legger deg. Kanskje i natt. Du stirrer på taket. Så på vekkerklokka. Den lyser rødt (05.59). Faen.
