I disse dager arrangeres FNs klimatoppmøte i Sharm-el-Sheik. Dette skjer femti år etter utgivelsen av «Limits to Growth», tretti år etter den langt mindre omtalte «Beyond the Limits» og femti år etter den aller første klimakonferansen i Rio, foranlediget av «Brundtlandrapporten», «Our Common Future» fra 1987, som postulerte en kombinasjon av økonomisk vekst og løsning av miljøproblemene. Det er ingen grunn til å være stolt over det som har skjedd gjennom disse tiårene; hva kan grunnen være?

Trygve Haavelmo, vår relativt ukjente mottaker av nobelprisen i økonomi (1989), kom med påstanden: «Skal vi beholde velferden for kommende generasjoner, må vi senke produksjonen i dag, ikke heve den», dette begrunnet i teorien om økonomisk entropi. Han kunne ha sagt det samme om klimaet. Så hva er denne entropien, og hvorfor en slik nådeløs påstand? Hva er galt med økonomisk vekst?

All produksjon koster. Når det gjelder det fysiske ved produksjon av varer, er det bare to ting som teller: materialer og energi – materialer til å lage varene, energi til å utføre arbeidet, underlagt termodynamikkens lover. Det er denne omsetningen som skaper forurensning og klima­problemer. Entropi betyr uorden: Energien «tynnes ut», spres for vinden og er umulig å gjenvinne i kvalitet; dermed må «frisk» energi skaffes til veie. Materialene følger en litt annen linje: De spres gjennom omsetning og blir mindre tilgjengelige, men i motsetning til energien kan de gjenvinnes. Problemet er at det koster å gjenopprette orden (opprydding, sortering, gjenvinning rensetiltak, reparasjoner), å samle inn igjen bitene av puslespillet og legge det på nytt. Entropi er som ånden på flaska: Når den er sluppet ut, er den vanskelig å få tilbake. Og den fysiske entropien forplanter seg til økonomisk entropi: oppsamling av tap, akkumulering av kostnader. Verdifulle og begrensede naturressurser omsettes til avfall og miljøskadelige utslipp; kildene tømmes, og slukene tettes. Veksten undergraver seg selv.

All industriell produksjon innebærer kostnader og slitasje på natur og mennesker. Dermed fins det ingen «grønn» vekst, men grader av kostnader og belastning; det er en gradient uten nullpunkt. Og det er omfanget av produksjonen som teller, mer enn smartheten. Poenget er å bremse og redusere strømmene, mer enn å rense og fikse. Klimautslippene ble redusert av den økonomiske tilbakegangen både i 2008 og under pandemien.

Alle kan se at miljøtiltakene koster: fornybar energi, gjenvinning, karbonfangst og lagring (CCS), elektrifisering av sokkel. Også disse er produksjonsdrivende og energikrevende; vi ser ikke innsatsfaktorene som ligger bak. Dermed blir tiltakene en del av vekstens sirkel.

Ofte er det nettopp energitilgangen – med sine konsekvenser – som er problemet, mer enn løsningen. Nå er det elektrifisering som gjelder og brukes som forutsetning: elbiler, sokkelen, grønt hydrogen, batterifabrikker, solcelleproduksjon. Mindre hører vi om hvordan denne energien blir skaffet eller kan skaffes. Ingen energi er mer miljøvennlig enn det primærkilden og produksjonsveien tilsier. Presset øker på alle kilder, og det snakkes allerede om mer utbygging av vannkraft, fordelene ved gass og renheten ved kjernekraft. Begeistringen for kjernekraft har økt også fra miljøvernhold. Men ingen snakker om det virkelige problemet: Ubegrenset tilgang på energi vil føre til stadig større produksjon, mer press på kildene (naturtap, ressursmangel) og større press på slukene (avfallsopphopning, forurensning, klimaproblemer, naturødeleggelser), altså øke entropien og dermed kostnadene.

Vi ser mulighetene, ikke problemene. Dette er vekstens grunnmotiv. Vi jakter på tenkte gevinster, men underslår innsatsfaktorene (hvor strømmen hentes fra til elbiler og grønt hydrogen, gjødsling av arealer brukt til bioenergi), overser skjulte kostnader og problemer (vindkraft versus natur- og kulturtap), bagatelliserer risiko (kjernekraft) og fornekter framtidskostnader (naturødeleggelser, forsyningsvansker, miljøkatastrofer og krisetiltak, helseskader og behandling). Og vi griper lett til tvilsomme resonnementer – at energigjenvinning skal være like god som materialgjenvinning; da glemmer en at forbrenning innebærer å starte fra null, med nye råvarer og helt ny produksjon.

Er nytt bedre enn gammelt? Vi er raske til å gå til nyanskaffelser framfor å reparere eller utbedre det vi har (biler, klær, kjøleskap, TV). Ikke alltid fordi vi svermer for det nye, men fordi det koster for mye å reparere det gamle. Infrastrukturen for vedlikehold og reparasjon (verksteder, kompetanse, bransjeutdanning) har brutt sammen. Når det gjelder den politisk ønskede utskifting av bilparken, er det mye som tyder på at gevinsten gjennom bilens levetid fra redusert forbruk av drivstoff og lavere forurensning blir oppveid av energiforbruk og utslipp gjennom produksjon av bilen. I så fall går vinninga opp i spinninga.

Nybygging og sanering går foran utbedring og vedlikehold (regjeringskvartalet, Ocean Space Center, Livvitenskapsbygget, skoler og helseinstitusjoner), nye veier og høyhastighetstog går foran løpende vedlikehold og utbedring.

Er fasiten teknologi? Teknologien kan vise til gode resultater – målt per enhet. Den kan gi store muligheter, men gevinstene er skjøre. Når energieffektiviteten (større produksjon per energienhet) og renseteknologien forbedres, er det teknologiens fortjeneste. Samtidig øker produksjonsmengden, og gevinsten spises opp. Nye biler bruker mindre drivstoff og gir mindre utslipp, men antallet biler og kjørelengde øker, det samme gjør godsmengde og varetransport. Vaskemaskinene er energigjerrige, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Sparedusjen gjør at vi sparer både energi og penger, men vi bruker kanskje gevinsten på en langweekend i Paris. Vi bygger «miljøvennlige» boliger (isolasjon, ventilasjon, varmepumper), men bygger større hus, og liker høy innetemperatur.

Det må være noe galt når vi ikke klarer å få ned klimagassutslippene trass utviklingen av bedre teknologi. En forklaring kan være at innsatsfaktorene bak teknologiutviklingen er høye og påvirker slutteffekten. Dette regnskapet kan gjelde også for energiutvinning. I tillegg vet vi at teknologien er en drivende kraft i produksjonsøkningen og dermed entropien. I så måte kan teknologien bli en del av problemet, like mye som løsningen.

Det kan se ut til at teknologiens muligheter og gevinster overtrumfes av politikk (styring og begrensninger), kultur (forbrukskulturen vi er en del av) og atferd (hvordan vi lever i hverdagen).

Og hva så? «There is no such thing as a free lunch». Like fullt går det an å tenke seg andre måter å ordne både produksjon, økonomi og samfunn på enn det vi kjenner i dag.

«Sirkulærøkonomi» er et uttrykk for denne vendingen. Men så langt ser dette ut til å handle om ulike former for gjenvinning mer enn det å forenkle selve kretsløpene. Hvis vi ser på det som genererer entropi, er det snakk om ulike nivåer i produksjonsmåte og avfallsbehandling.

1. Det viktigste er å vurdere om et produkt trengs i det hele tatt. Kan vi unnlate å sette det i produksjon?

2. Det nest beste er gjenbruk av produktet (slik vi lenge praktiserte med flasker, nå er de erstattet av bokser).

3. Så kommer materialgjenvinning : Materialene brukes på nytt, selv om gjenstanden skrotes. Men produksjonen av selve varen må starte fra begynnelsen, og vi rykker tilbake en runde i kretsløpet. Noen ganger får vi høre at dette vil lønne seg, transport og andre faktorer tatt i betraktning (boksene er lettere enn flasker, og flaskene må jo vaskes i tillegg); da overser en hva en ekstra runde i kretsløpet egentlig innebærer – med hele sin produksjon (av nye bokser); det er altså snakk om to kvalitativt ulike nivåer av entropi.

4. Skrotede gjenstander og avfall brennes: energigjenvinning . Det betyr at alle varer må produseres på nytt, og vi rykker tilbake enda en runde, helt tilbake til råvareutvinning. Bare en ting er verre:

5. Deponi : I gamle dager kalte vi det «fyllinga». Nå er det ulike former for deponi det er snakk om, etter hvert med utnytting av energiressursene (gassavbrenning), overført til fjernvarme. Men alt må lages på nytt.

6. Spesialavfall , som jo er verstingen.

Det sier seg selv at om en skal makte å forskyve produksjons- og avfallsregimene mot lavere nivåer (fra høyere mot lavere tall i min oversikt), trengs det politisk styring. Det samme gjelder for vurdering av produkter (formål, mengde, kvalitet, varighet, produksjonsmåte), for transport (mengde, avstand, transportmidler og infrastruktur) og teknologi (energibruk, nytte, risiko).

Det er en elefant i rommet. Den måtte komme, og barnet må kalles ved sitt rette navn: kapitalismen. Men vi må slutte skylde på den alene; i vår del av verden lever vi alle høyt på dens goder, selv om ikke alle vil være dens lydige undersåtter og protesterer mot hele dens vesen. Det er vanskelig å komme bort fra at kapitalismen trigger nettopp produksjon, teknologisk hybris, konkurranse, profittønsker, våre krav og ønsker – og setter tunge kulturelle avtrykk. Det er vanskelig å stille seg utenfor dette; da er det like greit å starte med de fysiske realitetene: entropiens nådeløshet. Hvis vi erkjenner disse, kan vi håpe på endringer i kjølvannet.