Ikke nok med at vi fyrer for kråkene. Nå serverer vi de grådige gjestene på sølvfat fra bugnende matbord innover skogene og langt oppover i snaufjellet. Før var kråka et skrikende udyr som hørte hjemme på de kommunale avfallsplassene. Mange plasser var den som trekkfuglen; – borte om vintrene til vårsola tinte fram lukta fra søppeldyngene. I dag har vi i tillegg til den bofaste kråka den nye slektningen som finner seg levebrød langt til fjells gjennom hele året.