Jeg har mange minner etter min mormor, Aasne Seltveit, fra Rauland. Et av de sterkeste er når hun danser på stuegulvet vårt hjemme på Rjukan, mens hun suller og ler i takt med de viltre tonene fra ei hardingfele. Det er søndag og Folkemusikktimen på radioen, og stemninga rundt oss er lystig og varm, men det er allikevel først nå, etter å ha lest Benedicte Maurseths «Systerspel», jeg forstår at mormor også var ei «slåttetrallar». Jeg husker synet av den dansende mormora mi, intensiteten og oppmerksomheten hun la for dagen når hun virkelig lytta, og ikke minst husker jeg den kritiske holdninga hun gjerne gav uttrykk for. Min mormor var en lidenskapelig, kunnskapsrik og nådeløs dommer, men etter hvert som jeg ble eldre gikk det også gradvis opp for meg hvor sårt det var for henne at hun aldri fikk lære seg å traktere ei fele. Forholdene ble aldri lagt til rette, slik de må ha blitt det for broren hennes, Eivind Mo (1904–1995). Eivind var eldstemann i den store søskenflokken hun vokste opp i, og ble etter hvert en anerkjent felespiller, og er som kona si, Tone Lie Mo, også omtalt i «Systerspel».