Ian McEwan

Leksjoner

Roman

Oversatt av Einar Blomgren

Gyldendal 2022, 504 sider

Nåtidshandlingen i Ian McEwans nye roman rammes inn av to kontrasterende scener med et barn i sentrum. I den første skildres en bekymret, ung far og hans sju måneder gamle sønn, i den siste en leken bestefar og hans barnebarn. Disse intime, ømme scenene står i kontrast til de tidvis kaotiske, tidvis pessimistiske skildringene av politikk og historiske begivenheter gjennom de sytti årene romanen rommer.

Den voksne i begge scenene er Roland Baines, bokas hovedperson. I «Leksjoner» følges han fra elleveårsalderen til han er noen og sytti. Til skildringen av Roland, født i 1948, i likhet med forfatteren, har McEwan hentet enkelte elementer fra eget liv. Boka er både roman og en slags hybrid: «Roland er meg, men også ikke meg», sier han selv.

Med denne Roland i sentrum vokser en stor og klok roman fram, rik på begivenheter, rik på refleksjoner.

Militærsønnen Ronald følges fra klassiske, britiske internatskoledager i 1960-årene fram til tidlig i Koronaepidemien. Via foreldrene, faren, veteran fra verdenskrigen og Dunkirk, og moren, som tok et livsendrende, personlig valg, skrives en skygge fra forrige generasjons traumer inn i boka. I årevis henger den over familien.

Rolands livshistorie har et tidsriktig soundtrack med sterke historie-markører, på nasjonalt og internasjonalt plan: Tsjernobyl, Cubakrisen, Berlin-muren, Thatcher, Aids og brexit. Den rommer også tidstypiske endringer med virkning på et personlig plan: den seksuelle frigjøringen, nye samlivsformer, kvinneroller, kollektive boformer og nye relasjoner mellom generasjonene. Denne miksen av det store og det lille har McEwan gjort dyktig bruk av i tidligere romaner, ikke minst i «Om forlatelse» (2001), der Dunkirk er omdreiningspunktet.

Det er de traumatiske punktene i den fiktive Ronalds liv teksten kverner rundt. De bearbeides og revideres. Kan det være en sammenheng mellom dem? En voksen lærerinnes seksuelle overgrep da han var 14 år. At kona forsvinner for å realisere sine forfatterdrømmer og overlater et spedbarn til ham. At framdriften i livet hans ikke blir slik han ønsket. Og her fjerner det fiktive seg definitivt fra det biografiske: Ronald får seg ikke den utdannelsen han fablet om, forfatterdrømmen blir til postkorttekster og musikerdrømmen til hyggepianistvirksomhet.

«Leksjoner» er en stort tenkt roman om tid og liv som også treffer leseren på et hverdagslig, følelsesmessig plan: Rolands familie og hans nærmeste er troverdig framstilt, selv når relasjonene skifter, venner blir uvenner, vennskap blir til ekteskap og barn kommer til. Boka starter med en forsvinning, og rommer jakten på den og andre gåter, til og med en politietterforskning.

«En klok roman vokser fram, rik på refleksjoner.»

Det må også tas som et pluss at teksten vekker assosiasjoner til to eldre, viktige europeiske generasjonsromaner: Doris Lessings «Den gylne notatbok» (1963), og Elena Ferrantes «Mi briljante venninne» (2011). Forfatterne – fra hvert sitt ståsted – forener det nære med det politiske og utoverskuende. Felles er også opprørstrangen, vekslingen mellom politisk optimisme og pessimisme, og intens grubling rundt samboerforhold, seksualitet og kvinne-mann relasjoner.

Roland og tankestrømmen hans følges tett. McEwans stil er som så ofte, smidig og lettflytende. Minner, drømmer og betraktninger glir ikke-kronologisk over i hverandre. Tenåringen Ronald, faren og bestefaren har, på naturlig vis, bolig i samme bevissthet.

Som i flere av McEwans romaner er det her særlig interessant å følge refleksjonene som gjøres rundt kjønn, kjærlighet og samliv, sex og vold. I denne romanen synes hovedpersonen, gjennom forsakelse og forsoning, å nærme seg et modnere, mer avbalansert ståsted.

Forfatteren har lyktes i å avstemme de lyse og mørke penselstrøkene i dette nyanserte totalbildet av et romanliv, og det på en måte den yngre og rabulistiske McEwan, han med tilnavnet Macabre, aldri var i nærheten av.