Noen av de beste bildene er ikke direkte avtrykk av verden, men mer som vrimlende inntrykk. De kan være som en drøm, en myte, en fabel. Eller de er som skisser til hva et liv kan være, øvelser i å se. De viser oss ikke bare hva som finnes i verden, men hvordan vi kan nærme oss den. Eller omvendt: hvordan verden arbeider i oss, etter at man har sett, etter at man har lagret sanseerfaringen i hukommelsen, der den stadig forandrer seg, som en integrert del av menneskets feilbarlige og søkende fortolkningsapparat.