Vanlige folk har det ikke godt i våre tider, de strever med å holde seg i vigør, pågått som de blir fra alle hold. Og det skjer sjøl om vanlige folk er fundamentet som holder alle ting sammen, alltid og over alt. De slår ikke ut med armene og roper: Hei her er jeg! Kan dere se meg? De liker stillheten, finner sin styrke i roen, i synet av furutrær som står oppe etter åsene, av hus som hviler i seg sjøl, av hav som bryter ubønnhørlig mot den bratte klippen, elver som renner mot det samme havet.