Å være kronprins fremstår som en usedvanlig utakknemlig oppgave. Britiske dronning Victoria tenkte med skrekk på at sønnen skulle bli konge: «Totally unfit […] for ever becoming King!» «It didn’t matter», poengterer Bee Wilson i antologien «Royal Bodies» (2018): «In the end, like his mother, he gave his name to an age.» Det slår meg hvor mye Olav V deler med farfar Edward VII: Som kronprinser i henholdsvis 52 og 59 år anses de som halvt ubrukelige, hensatt til pseudoarbeid, men idet de blir konger, endres nasjonens blikk. Lyter snus til noe positivt, det holder nærmest å stille opp med en kropp. Som Tore Rem uttalte i NRK under dronning Elizabeths begravelse: «Kongegjerningen har en egen tyngdekraft». I august var Charles III gammel og utdatert, nå kalles han bestefaderlig, en romslig hedersbetegnelse mediene også klistret på hans erkekonservative og pompøst anlagte «Uncle Olaf», som kunne stille i admiraluniform til frokost.