De siste årene har flere markante bøker, skrevet av forfattere som Marte Michelet, Berit Reisel og Synne Corell, dokumentert at den jødiske delen av befolkningen ikke fikk samme beskyttelse og omtanke fra det norske samfunnet som andre borgere under de fem krigsårene fra 1940 til 1945, og heller ikke da freden kom og regnskapet for tapene skulle gjøres opp. Deportasjonen av 773 jødiske kvinner og menn, unge og gamle, til tyske tilintetgjørelsesleirer åpner en bekmørk avgrunn i nasjonens historie, og det bildet av hendelsene som min egen 50-tallsgenerasjon fikk tegnet på skolen, nemlig at nazistene var alene om forbrytelsene, mens gode nordmenn stod maktesløse og så på, forteller ikke hele sannheten. På alle nivåer i det norske samfunnet fantes det hender og hoder som bidro til å besegle jødenes skjebne, om det så var av overlevert uvilje, likegyldighet eller vegring mot å se de blålysene som i hvert fall etter 15. september 1935, da Nürnberg-loven gjorde antisemittisme til tysk lov, burde være synlige for alle og enhver. Hvor kom denne blindheten fra?