Kondolerer, sier en kollega når jeg forteller at jeg skal lese Maja Lundes klimakvartett, i anledning lanseringen av avslutningen, «Drømmen om et tre», forrige uke. Romanen tar for seg et drama knyttet til Frøbanken på Svalbard i 2110, der verdens framtid står på spill, og reaksjonene jeg har fått har vært påtakelig like: Hvem vil seg selv så vondt! Kanskje er det fordi kvartetten, hvis første tre bøker var «Bienes historie» (2015), «Blå» (2017) og «Przewalskis hest» (2019), utgjør omtrent 1850 sider, men jeg tror ikke det – dette er heller en oppfatning som har satt seg hos strenge litteraturtyper, som vet å heve seg over millioner av lesere verden rundt: Fint at noen tar ansvar for klodens ve og vel, og skriver om noe viktig, men dette er ikke verdt å lese.