Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Akkurat nå

Jeg har en pragmatisk innstilling til monarkiet: Det er teit og gammeldags, men kongen er grei. Hvis vi skulle skapt et land fra scratch, hadde jeg ikke klart å argumentere for monarki. Vi er ikke akkurat England, der kongelige corgyer får egen kokk og eget rom på Buckingham Palace, men jeg klarer likevel ikke se argumentet for at makt og privilegier går i arv. Man kan bli ekstra kvalm av konseptet når man jobber i pressen, og ingen vil lese om syriske barn som drukner i Middelhavet, og alle vil ha vegg-til-vegg-dekning av at en gammel dronning har dødd. Selv corgyene hennes fikk mer dekning enn flyktningbarna. Her hjemme står også kongefamilien høyt klikkstatistikken. Klart vi må snakke om det. Tenk om Märtha Louise havner på tronen, og vi ender opp med en amerikansk sjaman med tittel. Alle ville klikka. Hvis jeg hadde vært en ondsinnet norgesfiende med humor og uten skrupler, er det akkurat det jeg hadde gjort. Rett før et valg helst. Velgerne ville gått fra nesten tankeløse til helt blåst. Apropos valg. Alternativet til monarki er at vi velger oss en president. Et sånt kulturelt, nøytralt statsoverhode som gjør kongegreier. Hvem tror du det blir, egentlig? Et sobert, klokt valg? Neppe. Etter en bingo av en nominasjon, en sinnssyk pressedekning og et kaos av proteststemmer og taktikkeri, kunne vi endt opp med hva som helst. Sophie Elise. Tix. Jo Nesbø. Fantorangen. Jeg aner faktisk ikke hva som ville skjedd. Klikkene gir oss den pressen vi fortjener, valgene gir oss de politikerne vi fortjener, og monarkiet gir oss bedre enn vi fortjener. Tenk på det neste gang du maser med Durek. På en annen side er det greit å ha noe å henge fingra i på jobb, så slipper jeg å skrive om unger som drukner i Middelhavet. Hærverk