Magne Lindholm har delt denne artikkelen med deg.

Å være «mot makta» er en viktig del av journalistenes selvbilde. Men forstår de maktstrukturene de selv er viklet inn i?

Maktkritikk for journalister

MEDIEENFOLDET: Når den redaksjonelle makten konsentreres i noen få konserner, kan du lese VG og plutselig havne i Aftenposten eller lokalavisa – eller omvendt, skriver Magne Lindholm.Foto: Terje Pedersen, NTB
Terje Pedersen

Journalister i vår del av verden har et komplisert forhold til makt. De vil være uavhengige. De vil opptre som maktens revisorer. Samtidig beskriver de seg som den fjerde statsmakt. Journalistene ønsker både å distansere seg fra makt, kritisere makt og utøve makt selv. Det er en vanskelig øvelse.

Forestillingen om at journalister skal være kritiske til makt, er sentral i norske journalisters yrkesideologi. Vår lokale variant av denne ideologien ble konstruert da partipressen brøt sammen på 1970- og 80-tallet. Journalistene nyttet sjansen til å plassere seg i en opphøyd posisjon, hvor de kunne etterforske og dømme alle andre, tilsynelatende løsrevet fra økonomiske, kulturelle og politiske bånd.

Nå forvitrer forestillingen om den frie og uavhengige journalist, trygt plassert utenfor maktens sfære. Eierne og datagigantene styrker sin stilling, og setter arbeidsforhold og faglige normer under press. I USA ser vi en repolitisering av pressen. I Norge fordampet ideen om at norske journalister skal opptre som nøytrale observatører, da Russland invaderte Ukraina. Det bekrefter et eldgammelt fenomen: Nyhetsmediene støtter gjerne myndighetene under alvorlige kriser. Denne utviklingen bør utløse debatt og selvransakelse. Hvordan er pressen innvevd i samfunnets maktstrukturer? Gir journalistenes selvoppfatning et korrekt bilde av pressens virksomhet, eller fungerer den som skylapper som hindrer innsikt? Hvordan utøver pressen selv makt? Boka «Makt og journalistikk» er et forsøk på å bidra til denne debatten.

Skal vi få en god diskusjon om slike temaer, må vi forlate formlenes verden, der journalistene er «mot makta», og ta i bruk et mer finmasket maktbegrep. Et fruktbart grep er å dele makten i tre former: Makt gjennom styrke, strukturell makt og symbolsk makt.

Den best kjente maktformen er makt gjennom styrke, hvor en part kan tvinge en annen til å gjøre noe hun ikke ønsker. Journalister driver sjelden med slikt, men er svært opptatt av temaet. Noen av dem tar Sjefskurset på Forsvarets Høgskole. Det er likevel ikke her vi finner hovedtendensene i journalistikkens makt og avmakt. De ligger i samspillet mellom strukturell og symbolsk makt.

Strukturell makt består av alt fra gjerder og veier til firmaer og datasentre. Strukturene fikserer avsluttete konflikter. Den som er tjent med strukturen, ser den som en praktisk ordning. Bare den avmektige merker at den sementerer maktforhold.

Massemediene etablerer seg i flaskehalser i kommunikasjonsstrukturen. Der kan de opptre som portvakter, og leve av midlene de klarer å fange opp. I dag har digitaliseringen flyttet flaskehalsene, revolusjonert distribusjonen, endret publikums vaner, konsentrert eierskapet og krympet avisøkonomien. Det endrer maktforholdene i systemet.

Avisenes store annonseinntekter på 1970- og 80-tallet gjorde det mulig for norske journalister å etablere sitt opphøyde selvbilde. I 2008 begynte inntektene å falle. Fram til 2020 sank norske avisers omsetning med 44 prosent. På papir falt annonsene med 82 prosent, mens løssalget sank med 60 prosent. Digitale annonseinntekter har stagnert, og veksten i digitale abonnenter veier ikke opp for inntektssvikten. Redaksjonene har krympet. Det åpner for tenketanker, kommunikasjonsbyråer og sterke kildemiljøer, som lett får innpass med ferdig tilrettelagt stoff.

Pressen beskriver vanligvis Google og Facebook som konkurrenter, siden de stikker av med annonsene og publikums tid. Det er for enkelt. De digitale plattformselskapene er en ny type virksomhet, som omslutter de tradisjonelle mediene og integrerer dem i sitt system. Datagigantene formidler all den journalistikken de får tak i, som en modul i sin vifte av tilbud. De vil bare ikke lage den selv.

De digitale plattformselskapenes tjenester er overlegne fordi de er lette å skalere opp, kommuniserer raskere og mer direkte, tilpasser seg brukerne og lokker dem til å fylle plattformene med stoff. Gratistjenestene er lokkemat, for forretningsmodellen går ut på å overvåke brukerne. Brukerdataene er den digitale økonomiens mest verdifulle vare. Dataene blir brukt til å konstruere digitale kontrollredskaper, som selges til mektige kunder som vil påvirke vår adferd. De største inntektene kommer selvfølgelig fra reklamebransjen, men politikerne er en voksende kundegruppe. Digitale overvåkningsdata blir stadig oftere brukt til å manipulere valgkamper. Persondata er til salgs på verdensmarkedet, og dataforhandleren Axciom kan levere persondata om 2,5 milliarder mennesker. De måler opp til 10.000 egenskaper for hver profil.

Harvard-professoren Shoshana Zuboff har døpt vår tid overvåkningskapitalismens tidsalder. I løpet av to tiår har plattformselskapene, med Google i spissen, forvandlet internettet til historiens største overvåkningsmaskin.

De gamle mediene kan velge to hovedstrategier når de møter plattformselskapene: De kan bli en del av selskapenes tilbud, eller kopiere dem. Ofte velger de en kombinasjon.

I Norge har Schibsted og Amedia bygd egne baser med brukerdata, basert på identitetsnøklene SPiD og aID. Alle som abonnerer, eller vil selge en stol på Finn.no, må registrere seg. Slik kan konsernene tilby målrettet annonsering uten å overlate brukerdataene til amerikanske konkurrenter. Bare konsernene er store nok til å utnytte datamengdene, og derfor suger de inn lokalavisene en etter en.

Overvåkingen påvirker også innholdet. Amedia har spesialisert seg på lokalaviser, og går langt i å redigere sine aviser ut fra digitale analyser. Konsernet måler alle sine 91 aviser ut fra et sett med KPI-er (Key Performance Indicators) etter å ha registrert 120 variabler hos alle som er innom sidene i mer enn ti sekunder. KPI-ene blir tolket av Amedias produktutviklere, som alle avisene er pålagt å bruke.

Begrunnelsen er økonomisk, for lokalavisene er spesielt utsatt ved overgangen til digital distribusjon. Resultatet er bedre inntjening og mer markedstilpassete aviser. Amedias strømlinjeforming av norske lokalaviser viser hvordan norske mediekonsern overtar arbeidsformen til de digitale aktørene.

«Nyhetsmediene støtter gjerne myndighetene under alvorlige kriser»

Digitalisering åpner for full stoffdeling innad i konsernet. En positiv virkning er at det kan dukke opp nynorskartikler i Aftenposten. Ellers framstår norske nyhetsmedier mer og mer som lokalt tilpassete portaler som henter stoff fra en felles server i konsernet. Leser du VG, kan du havne i Aftenposten, eller omvendt, med E24 som bro. Gripende lokale skjebner brettes ut i alle landets lokalsamfunn. Diskusjonen om det trengs mer enn én bokanmelder i hvert konsern har gått i årevis.

Resultatet er uansett en økende konsentrasjon av redaksjonell makt i konsernene, med ensretting av det journalistiske tilbudet som konsekvens. Det er vanskelig å gå mot strømmen. Kritikk kommer som regel fra redaktører som sier opp. De lojale blir igjen. Den strukturelle utviklingen svekker journalistenes selvstendighet, fordi de blir stadig strammere knyttet inn i tunge maktstrukturer. Journalistene utøver fortsatt strukturell makt overfor publikum, i den grad de kontrollerer flaskehalser i systemet. Men den digitale teknologien gir eierne stadig mer finmasket kontroll over virksomheten, og det minsker rommet for avvik.

Maktens tredje form er symbolsk makt. Her er journalistene viktige maktutøvere. Symbolsk makt kalles også makten over tanken, og er vår minst håndfaste maktform. Den er likevel uhyre effektiv, siden den styrer hva det er mulig å tenke. Den virker sterkest når vi ikke tenker over den, fordi den bestemmer hva vi kan ta for gitt, og utelukker alternative tanker.

Det mest iøynefallende eksemplet på symbolsk makt er kjønnsroller og religioner. De gir oss mange eksempler på hva som skjer når noen utfordrer forestillinger som tas for gitt. Reaksjonene blir voldsomme. I våre samfunn utfordres hver dag det vi tar for gitt. Og hvem lever av å bearbeide provokasjonene? Det er journalistene.

Nyheter er en uendelig serie fortellinger om avvik fra det normale. Da Salman Rushdie ble stukket ned på scenen i New York 12. august, var det en klassisk nyhet. Slikt skjer ikke hver dag. Heldigvis, vil de fleste nordmenn si, i skrekk og avsky. Fundamentalistene mumlet at det var Rushdies egen skyld. Saken er et eksempel på hvordan nyheter blir store fordi de kaller fram normative standpunkter. Det er en av nyhetssjangerens sentrale egenskaper.

Nyhetene er ikke en serie saksopplysninger. De er en sjanger som viser fram og diskuterer normer, ved å fortelle om avvikene fra normen. Nyhetene trenger ikke formulere normene. De blir presentert indirekte, gjennom eksempelfortellinger. Nyhetsjournalisten kan også nøye seg med å fortelle en bit av historien, for alle kjenner historienes grunnmønster. Det handler om kampen mellom de gode og onde. Moralen kan publikum trekke ut selv, ved å fylle ut det som mangler.

Samtidig inneholder de fleste nyhetsartikler føringer for hvilke tolkningsrammer de skal settes inn i. Nyhetene viser eksempler på hva som førte ut i elendighet, når gamle dyder er gode å ha, og en sjelden gang at normbruddet var lurt. Ved å levere en strøm av fortellinger om avvik blir journalistene det normales voktere, og våre fremste symbolske maktutøvere. Refleksjonen rundt denne maktformen er svak i journalistmiljøet. Det holdes utallige kurs i hvordan man skal skrive gode historier. Men hva journalistene egentlig driver med når de forteller historiene, er det få som snakker om.

Forholdet mellom makt og journalistikk er langt mer komplisert enn den enkle maktmodellen som ligger under journalistenes yrkesideologi. Mens maktstrukturene er i rask endring, henger forestillingene våre etter. Skal vi oppdatere vårt bilde av mediene, må vi ta inn over oss at journalistikken er tungt innvevd i samfunnets maktstrukturer, og at journalistikken påvirker våre forestillinger på måter som sjelden blir diskutert.

Samtidig er journalistikken et felles redskap til å forstå hva som foregår i verden. Derfor er det nødvendig med en fornyet diskusjon om forholdet mellom makt og journalistikk.

Build env: production, running in production mode, Sanity: production