ØKOLOGI
Et liv på sjøen førte Els Geelen til Hardanger. Der møtte hun kjærligheten, hundrevis av kalkuner og nye måter å være kunstner på.
På tunet går en håndfull høner og ender. Els Geelen kommer ut på trappa uten sko på. Poteter ligger til tørk utenfor huset. Geelen peker på andeflokken som løper aktivt rundt på plenen, og smiler stort.
– Er de ikke morsomme?
Endene er ranke og er som kjæledyr å regne. De løper raskt videre på jakt etter neste snegle. Geelen snakker til dem på en nesten prikkfri hardangerdialekt, med et hint av nederlandsk.
Gården vi er på, ligger i enden av en bratt vei som slynger seg opp fra Hardangerfjorden. Sola er så sterk at den stikker i øyene, og alt er grønt. Det er et landskap for landbruk: epler og plommer, sauer og kyr. Men her på gården er det verken fruktproduksjon eller tradisjonelle beitedyr. I stedet går hundrevis av kalkuner i forholdsvis fri dressur nedover de bratte bakkene. Gården er Norges eneste økologiske kalkungård, med produksjon av økologiske kalkuner og kyllinger.
I snart 14 år har Els Geelen bodd her. Med galleri på loven, en bugnende kjøkkenhage og en mann som hun mener snakker fugl. Det var aldri en selvfølge at hun skulle lande her.
– Det var kjærlighet, mot alle odds. Kanskje først og fremst til mannen min, Bjørn. Men også til Norge, sier Geelen.
På et tidspunkt føltes det som om livet var et ark: Det var revet opp i tusen små biter før det ble kastet i lufta, skisserer Geelen.
– Heldigvis landet alt på et godt sted, litt etter litt.
Geelen vokste opp med en mor som var ballerina og en kjemiker-far med lidenskap for naturen. Med en søskenflokk på seks vokste hun opp i en soveby utenfor Amsterdam med bare 60.000 innbyggere.
Det var en barndom med både et nysgjerrig blikk for naturen og for det å tegne.
– Far tok oss med på soppturer, men siden vi var seks stykker, ble det en gang hver sjette uke, forteller Geelen.
I samme periode leste hun om Pablo Picasso, som fikk lov til å slutte på skolen som elleveåring for å tegne hele dagen. Det hørtes fristende ut, og Geelen fikk lov til å begynne på ekstra tegneundervisning.
– Gjennom hele livet har de to tingene sameksistert på ulike måter. Det sterke engasjementet for naturen og økologi – og kunsten, sier Geelen.
Hun startet på biologistudie og ville bli marinbiolog og undersøke det yrende livet i havet. I en time satt hun og tegnet små insekter til en oppgave. Så slo det henne at det var dette hun skulle. Tegne, ikke lese om genetikk.
Men havet ga hun ikke slipp på.
– Jeg begynte å jobbe på en båt etter videregående. En gammel type nederlandsk båt i metall med helt flat bunn. Det var beregnet på lavvann. Opprinnelig ble båtene brukt til å frakte flere tonn med kumøkk fra gårdene i nord til dyrkingsområdene i sør, forteller hun.
Der ble hun sammen med skipperen på båten, noe som førte til flere år på sjøen.
– I flere år hadde jeg et liv der vi var mye på havet. Vi seilte fra Trondheim til Nederland i en åfjordbåt. Seinere bygget vi en katamaran som vi seilte med til mange land: Orknøyene, Skottland og England – og Norge.
Det nederlandske paret fikk to barn og begynte å se seg om etter et hjem i et annet land. Et land der de kunne komme tettere på naturen. Valget falt på den lille bygda Norheimsund, plassert mellom fjell og Hardangerfjorden.
«Jeg begynte å tegne og male kyllingene, og plutselig ble det kunst med et budskap»
— ELS GEELEN, BONDE OG KUNSTNER
I Hardanger ble det en rekke forskjellige jobber og mange baller i lufta. Gjennom en kunstutstilling i regi av den lokale kunstorganisasjonen møtte hun mannen som skulle gi livet enda en ny retning.
– Da jeg møtte ham, tenkte jeg at jeg endelig hadde fått en god venn.
Det ble imidlertid klart at det var en kime til mer enn vennskap mellom de to.
– Vi ble forelsket. Det var selvfølgelig ikke uproblematisk. Det ble en forelskelse som førte til skilsmisse, til at hele livet måtte tenkes på nytt, forteller Geelen.
Mannen hun hadde møtt, het Bjørn. Han var kunstner, men også den eneste i Norge som hadde satset på økologisk kalkunproduksjon. Dermed ble Geelen en del av kalkungården.
– Da jeg begynte å jobbe her, fikk jeg frie tøyler. Plutselig hadde jeg bitt meg fast i enorme arbeidsoppgaver som handlet om slakteregelverk og logistikk. Alle de tusen kyllingene og kalkunene ble en del av mitt liv også.
Hun forteller engasjert om Bjørn, og om hvordan han har et særlig håndlag med dyrene. Etter hvert har også hun blitt interessert i de spesielle fuglene.
«Alt er jo økologisk og romantisk helt fram til alle skal slaktes»
— ELS GEELEN
– Kalkuner er så ømfintlige, spesielt de første ukene av livet. Er det en grad eller to for varmt, går de mot veggene. Om det er en litt for kaldt – så ligger de oppå hverandre i en stor klump i midten av fjøset. En pyramide, der de nederste dør. Det er ingen spøk med dem. En må kunne lese stemningen i fjøset hele tida.
Fuglene ble en del av livet. Med inntekt fra gården fikk hun også rom til å drive med kunsten.
– Frihet er ikke nødvendigvis å ha fri til å gjøre kreative ting hele tida. For meg er det motsatt: Frihet er å ha økonomien forankret i en annen jobb som gjør at jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til når jeg setter meg ned for å tegne eller male, forteller hun.
Geelen skulle egentlig holde kunst og fjærkre atskilt, men til slutt gikk det ikke lenger. Det begynte å bli krampaktig å holde de to delene av livet atskilt.
– Jeg begynte å tegne og male kyllingene, og plutselig ble det kunst med et budskap, forteller Geelen, som nå har nærmere hundre portretter av kyllinger fra gården.
Geelen ville visualisere den store avstanden mellom enkeltdyret og det utydelige bildet forbrukeren har av dyrene de spiser. For henne handler det om individet og om flokken.
– Som økologiske bønder er vi opptatt av dyrevelferd. Det betyr at det enkelte dyret skal ha det så bra som mulig. Samtidig er de flokkdyr og har det best i flokk. Men hvor stor skal flokken være, og hvilke individer består flokken av?
I øverste del av låven, som fungerer som galleri, viser hun fram bildene. Derfra beveger hun seg sømløst mellom de ulike delene av gården. Hun forteller om alt fra bildene på veggen til grønnsakene i kjøkkenhagen. Hun vanner en plante og følger med på en høne på tunet som legger egg under en busk. Idyllen er påfallende.
– Det er lett å glemme at det er hardt arbeid; det ser så idyllisk ut. Og alt er jo økologisk og romantisk helt fram til alle skal slaktes. Det er da det blir komplisert. Ikke fordi jeg har kvaler med å slakte dyr, men fordi det er en prosess som krever kunnskap, sier hun.
Komplisert er det også å få en av hønene til å stille opp på fotografering sammen med Geelen. De vil gå sin egen vei, og det skal de også få lov til, mener hun.
– Det er ikke alltid at man får det helt slik man hadde tenkt. Verken på bilde eller i livet. Men jeg tror det blir bra, likevel jeg, smiler hun.
