«Det er de dagene jeg mister ting», synger Frida Ånnevik. «Og dager hvor jeg finner dem igjen». Jeg syns kanskje det er flere av de dagene jeg mister ting, enn de hvor jeg finner dem igjen. Og ofte finner jeg ikke det jeg mista, men noe helt annet. Jeg har tenkt på det nå, når en årstid snart slutter og noe annet tar over, at da er det så lett å miste ting. I overgangen fra noe til noe annet, mens vi bytter. Vi skal bytte jakke, bytte sko, barna bytter klasse, nytt semester. Noe slutter. Og det er som om jeg ser sommeren slippe taket, mens jeg prøver å dra den tilbake. Sommeren glir av gårde mens jeg prøver å strekke den så langt jeg kan, holde den igjen. Jeg hutrer i kjole, på morgenen, for jeg vet at det er fremdeles litt sommer, midt på dagen. Jeg bader, blir sittende i vått badetøy på brygga og myse selv om sola ikke er så sterk. Vi sitter ute, jeg sitter på verandaen, sitter og rangler og går ikke hjem, for man går ikke hjem på sommeren. Jeg er redd for å miste de tingene som kom med sommeren. Redd for å miste de dagene som har sommer i seg, som har det uforutsigbare, det overraskende, de rare kveldene der menneskene fremdeles har sommeren i seg. Jeg liker mennesker på sommeren. Jeg vil ikke miste, for jeg vet ikke om jeg finner det igjen. Jeg vil holde på barnas fregner, sandalene de ikke vil ta av seg, det våte håret, hutrende, tynne barneskuldre. Jeg vil holde på tropenetter og jordbær, og utepils som aldri slutter, og følelsen av varm oslosommerasfalt, og kvelder som plutselig er morgen mens man summer seg hjemover. Men hvis det er sant at det finnes dager der man finner ting igjen, så kan det gå bra. Hvis jeg finner igjen noe av sommeren, så går det bra. Eller kanskje jeg finner noe helt annet. Det er også ganske fint. Tufsla