Eivor Oftestad (Klassekampen 25. august) tør å stille et vesentlig spørsmål etter høringsnotatet fra regjeringen om forbud mot konverteringsterapi: «Hva om økningen i kjønnsdysfori påvirkes av kulturen? Hva om kjønnsdysfori er den nye anoreksien, og det er samfunnet som må korrigeres, ikke kroppen?»
Oftestad hevder dermed at det kan være kontraproduktivt å innføre et terapiforbud som bygger på en forestilling om at mennesker kan være «født i feil kropp». Jeg er enig med henne når hun stiller spørsmål ved hvor konstruktivt dette forbudet vil bli i møte med sårbar ungdom. Som psykiater er jeg dypt bekymret for økningen i kjønnsdysfori de siste årene. Dette fenomenet drøftes lite i høringsnotatet.
Som psykiater er ofte min jobb å bistå mennesker i å utforske usikkerhet om identitet i håp om å lande den så godt som mulig. Men jeg opplever at pasienter synes å ha stadig færre rom, der ute, som gjenspeiler den komplekse virkeligheten de lever i. Høringsnotatet er i så måte interessant, fordi dette er et offentlig utsagn om en kompleks problemstilling, men med forenklede svar.
Hvis ønsket er å gjøre det bedre for en gruppe mennesker i vårt samfunn, må vi også drøfte faren for å overbehandle unge menneskers kropper med hormonbehandling og kirurgi. Det er som om regjeringen svinger unna viktige spørsmål vi trenger å drøfte i vårt samfunn. Rapid Onset Gender Dysphoria (ROGD) er betegnelsen på sykdomsbildet til en ny gruppe personer som identifiserer seg som et annet kjønn enn det de er født med, skriver Journal of Adolescents Health i en artikkel fra 2016.
«Vi må drøfte faren for å overbehandle unge mennesker.»
Det som kjennetegnerdenne gruppen er isolasjon og overdreven bruk av sosiale medier. De utvikler blant annet angst, depresjon og skolevegring og kommer deretter ut som «trans». Bakgrunnen for økningen av ungdom med trans-identitet er definitivt noe vi må drøfte som en samfunnsmessig stor utfordring. I høringsnotatet leser vi opptil flere ganger om at de med kjønnsidentitetsproblematikk har mer psykiske vansker enn dem uten slike vansker. Dette er en kjent samvariasjon. Men vet vi at det er kjønnsdysforien som er årsaken til de psykiske vanskene? Hva om den raske søkningen til kjønnskorreksjon bygger på sosial smitte? Hva slags stemme er eventuelt sommerens høringsnotat i denne sammenheng?
Og hva trenger så disse ungdommene? Dersom premisset i høringsnotatet om at biologisk terapi (kjønnskorreksjon) er «godkjent» terapi, må vi iallfall vite at dette vil hjelpe på psykiske forhold. Dette finnes det ingen tydelige studier på. I et svar til et annet høringsnotat om «Behandlingstilbud til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori» refereres det til University of Birminghams profesjonelle statistikksenter, ARIF, som tidlig på 2000-tallet sammenfattet hele 100 studier av effekten av kjønnskorrigeringer. Konklusjonen i oversiktsartikkelen er at det ikke finnes evidens for at kjønnskorrigering gir den forventede psykiske hjelpen. Kanskje er altså ikke kjønnskorrigerende behandling det som skal til?
I psykoanalytisk teori forholder vi oss til pasientens indre og ytre virkelighet. Dersom en pasient forteller meg om en drøm han har hatt, der han skyter om seg med maskingevær, vurderes drømmen kanskje som et gyldig uttrykk for manglende aggresjon i det ytre liv. Ingen vil hevde at dette handler om et virkelig uttrykt ønske, i det ytre liv. Dersom en annen pasient forteller om trang til å bli voldtatt, vurderes også dette som et sannsynlig uttrykk for en indre verden der konflikter skal løses gjennom å bli ordsatt og forstått i sammenheng med relasjoner og hendelser i personens «ytre» liv. En kraftfull, indre fornemmelse er ikke nødvendigvis noe som skal leves ut, det indre livet skal først og fremst forstås og settes i en kontekst i den enkeltes liv.
Ungdommer er som gruppe i en fase i livet der de skal finne seg selv, og der mange til tider kan kjenne på lav selvfølelse og problem med å vite hvem de er. De trenger trygge rammer for å utforske komplekse sammenhenger i eget liv. Da trengs flere rom, ikke færre.