Wencke Mühleisen har delt denne artikkelen med deg.

Hva skjer om staten ikke lenger støtter kunst uten kommersielt potensial?

Kunstprovokasjoner

THE DINNER PARTY: Judy Chicagos ikoniske verk fra 1979, der tallerknene er dandert med fantasifulle vulva-formasjoner. FOTO: DONALD WOODMAN, BROOKLYN MUSEUM

Skal staten subsidiere samtidskunst eller avantgardistisk kunst som ikke appellerer til kjøpekraft og som ikke er laget for å behage den brede allmennheten, spør journaliststudent Julie Killingberg i en kronikk i Klassekampen 18. august. Og, ja, det er vel noenlunde det samme spørsmålet finansmannen Are Søberg alias Sløseriombudsmannen skapte heftige tilstander med i kommentarfeltene og som kunstneren Morten Traavik har laget en revy om – og som NRK på sin side har laget dokumentaren Prosjekt sløseri om.

Samtidskunsten er ikke enda blitt innlemmet i kanon. Kanon er en stadig pågående diskusjon om hvilken kunst som er verdt å innlemme som viktigst i kunsthistorien. Kunstnere som har rikket ved eller kritisert gjeldende kanon, gjeldende kunstsyn, estetikk eller politikk har ofte vært kunstnere som nettopp ikke har vært ute etter kommersiell suksess eller av å bli omfavnet av et bredest mulig publikum. Som eksempel på uklar nytteverdi både kommersielt og rent praktisk trekker Killingberg frem den unge kunstneren Maria Pasenaus skulptur, en onaneringsstol. Pasenau kan leses inn i en tradisjon av kvinnelige kunstnere som har utfordret gjeldende kanon, i og med at vestlig kanon så godt som utelukkende har bestått av menn.

I så måte er den 59. Biennalen fra i år i Venezia, kuratert av Cecilia Alemani en oppsiktsvekkende vending, i og med at biennalen i år består av nitti prosent verk av kvinner og skeive personer. Biennalen er også et forslag til hva som er viktig og verdifull kunst og hva som blir kjøpt inn til museenes samlinger. Tross den massive presentasjonen av kvinnelige og skeive kunstnere på biennalen i Venezia i år, er det fremdeles slik at verk av mannlige kunstnere oppnår høyeste salgstall, noe som også speiler det faktum at det er flest menn som har separatutstillinger.

«Det hvite, mannlige blikket utgjør bolverket i vestlig kunsthistorie»

I de konservative 1950- og 60-årene dominerte en kunsthistorie forfattet av menn, som så helt bort fra kvinnelige kunstneres bidrag. Dette hvite, mannlige blikket utgjør bolverket i den vestlige kunsthistorien. For eksempel ble kvinnelige surrealister konfrontert med mannlige kolleger som fremstilte kvinner i tråd med den evinnelige hore/madonna klisjeen. Den franske kunstneren Claude Cahun (1894–1954) utviklet en kunstnerisk strategi, en kritisk undersøkelse av gjengse forestillinger om kjønn i det hun lekte med iscenesettelse av egen kropp mellom maskuline og feminine stereotypiske bilder. Hun jobbet med fotocollager, fotografier og tekster som en kjønns-maskeradens estetikk.

I ledtog med kvinnebevegelsensandre bølge på 1960–70-tallet undersøkte vestlige kvinnelige kunstnere kvinners situasjon knyttet til kropp, seksualitet, rettigheter mulighetsrom, samt hentet frem glemte kvinnelige kunstnere. Et ikonisk verk fra denne tiden er Judy Chicagos «Dinner party» (1979), et trekantet bord dekket for 39, der tallerkenene er dandert med fantasifulle vulva-formasjoner. Hver oppdekning representerer en kvinne hentet fra mytologien, kunsten og kulturen. «Må kvinner være nakne for å komme på kunstmuseum», spurte aksjonsgruppen med feministiske kunstnere Guerilla Girls i 1989 etter å ha foretatt en opptelling i New York Metropolitan museum som viste at fem prosent av verkene var av kvinnelige kunstnere, og 85 prosent av verkene i museet viste nakne kvinner.

Killingberg og Are Søberg har rett i at statlige støtteordninger omfatter samtidskunst som kan virke provoserende, for noen meningsløse, utfordrer gjeldene estetiske og normative regimer og ofte ikke har et stort kommersielt potensial eller praktisk nytteverdi. Å stille spørsmål som ikke allerede er svart på eller omfavnet av oss alle, å finne språk og estetisk uttrykk for det kritiske, utopiske eller dystopiske, eller inndra temaer, materialer og uttrykksmåter som ikke har en selvsagt plass i mainstream kunst og kultur, er et element i samtidskunsten mandat. Hva skjer om staten ikke lenger støtter kunst og kultur som ikke har et stort kommersielt potensial? Jeg tenker at da regrederer kulturen til å repetere seg selv i det uendelige, omtrent som algoritmene i tek-gigantenes medier, en manisk bekreftelse av det vi allerede vet eller tror vi liker og vil. En nyere form for det ensrettede og totalitære som alltid stryker oss med hårene.

Feministene Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Anne Bitsch skriver i Klassekampen mandager.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production