I en intens og fortettet forestilling har myten om Jeanne d’Arc blitt en feministisk kamp om makt, innflytelse og seksualitet.
Riksteatret
Av: Lucas Svensson
Regi: Eline Arbo
Scenograf: Olav Myrtvedt
Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten
Komponist: Thijs van Vuure
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen
Dramaturg: Oda Radoor
Produsent: Silje Vigerust Vinjar
Med: Monica Dybwad, Mats Moe, Eirik Langås Jørgensen, Oscar Jean, Elias Moussaoui Anseth, Gorm Grømer
Den svenske dramatikeren Lucas Svenssons skuespill «Jeanne d’Arc» hadde urpremiere i 2018, men historien om henne er blitt fortalt fra teaterscenen i ulike versjoner i århundrer. Hun er beskrevet av Friedrich Schiller og George Bernhard Shaw, og hun dukker også opp i Shakespeares «Henrik VI». Fortellingen om Jeanne er mangefasettert, og hvilken side av historien og myten man vektlegger, kommer an på hva det er man vil si. Det er en religiøs fortelling, men også en fortelling om mot, hengivenhet og å gå mot strømmen. Det er en nasjonalistisk fortelling, en historie om å kjempe for nasjonal selvstendighet. Denne mangfoldigheten i fokus og betydninger gjør at fortellingen har overlevd både som myte og historisk fakta.