Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Jeanne d’Arc» er fortellingen om ei som prøvde å ta plass i mennenes verden, men endte på bålet.

En kamp om kjønn

I MENNENES KLÆR: Monica Dybwig gjør en kraftprestasjon i rollen som Jeanne d’Arc, skriver Julie Rongved Amundsen. FOTO: FOTO: JONATHAN VIVAAS KISE, RIKSTEATRET

I en intens og fortettet forestilling har myten om Jeanne d’Arc blitt en feministisk kamp om makt, innflytelse og seksualitet.

Riksteatret

Av: Lucas Svensson

Regi: Eline Arbo

Scenograf: Olav Myrtvedt

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist: Thijs van Vuure

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Dramaturg: Oda Radoor

Produsent: Silje Vigerust Vinjar

Med: Monica Dybwad, Mats Moe, Eirik Langås Jørgensen, Oscar Jean, Elias Moussaoui Anseth, Gorm Grømer

Den svenske dramatikeren Lucas Svenssons skuespill «Jeanne d’Arc» hadde urpremiere i 2018, men historien om henne er blitt fortalt fra teaterscenen i ulike versjoner i århundrer. Hun er beskrevet av Friedrich Schiller og George Bernhard Shaw, og hun dukker også opp i Shakespeares «Henrik VI». Fortellingen om Jeanne er mangefasettert, og hvilken side av historien og myten man vektlegger, kommer an på hva det er man vil si. Det er en religiøs fortelling, men også en fortelling om mot, hengivenhet og å gå mot strømmen. Det er en nasjonalistisk fortelling, en historie om å kjempe for nasjonal selvstendighet. Denne mangfoldigheten i fokus og betydninger gjør at fortellingen har overlevd både som myte og historisk fakta.