Det er rart med det, arbeiderlitteraturen har en tendens til å oppføre seg litt som arbeiderklassen selv: Den følger ikke alltid den dannede middelklassens gjeldende smak, estetikk og verdier. Lars Ove Seljestads brakdebut fra 2005, romanen «Blind», er et eksempel. Den inneholdt flere mildt sagt minneverdige scener, men av en art som ikke egner seg for gjenfortelling i møblerte hjem. Den var imidlertid skrevet med en intensitet – for ikke å si raseri og maskulin frustrasjon – som ga den velfortjent anerkjennelse i litterære kretser.