Vredens gleder

Sjeldenhet: Glenn Bech har blitt Danmarks svar på Édouard Louis. Han inviterte familien inn i sin store sorgroman.

Henrik Keyser Pedersen

NESESTYVER: Glenn Bech debuterte med en roman som tok Danmark med storm. I høst følger han opp med et manifest om klasse. FOTO: SARA GALBIATI sara galbiati

I fjor ble det litterære Danmark truffet av en meteor fra planeten Underklassen. Glenn Bechs sjangersprengende debutroman «Farskibet» slo beina vekk under de danske anmelderne, som måtte gripe til ord som «forpustet av leselykke» og «overveldende kraftutfoldelse». Lengst gikk Weekendavisens navnkundige anmelder Lars Bukdahl, som omtalte den som et «ektefødt, fullgyldig, gjennomgripende genuint monstrum».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Nordisk råd

Imot kunsten

Verkelegheitssjekk: Når litterære dogme står for fall.

Peter Nielsen

NYE DOGME: Niels Frank skriv om drapet på storesystera Elin, utan overdrivingar og «saftige tilleggsord». FOTO: SARA GALBIATI sara galbiati

Førre helg gjekk Louisiana Literature, den største danske litteraturfestivalen, av stabelen for 11. gong. Fire dagar med litterære stjerner frå fleire verdshjørne under ein blå himmel og med utsikt rett til Øresund og Sverige. Det er alltid ein slags selskapsleik å gå på jakt etter nye trendar i dansk og internasjonal litteratur, men i år var det vanskeleg å spore ein spesiell trend – kanskje bortsett frå interessa for å skrive om erindring, som er tema i russiske Maria Stepanovas «Til minne om minnet», tyske Judith Hermanns «Der hjemme», i Linn Ullmanns «Jente, 1983» og Carl Frode Tillers «Innsirkling»-trilogi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Essay

I gledens toneart

Felles verden: Hannah Arendts idealer for den offentlige samtalen er forbløffende og befriende lesning.

Kaja Schjerven Mollerin

FORPLIKTET PÅ VERDEN: Hannah Arendt var en tenker for sin tid. FOTO: WESLEYAN UNIVERSITY, PHOTOGRAPHER’S COLLECTION, SPECIAL COLLECTIONS & ARCHIVES

Jeg hadde planlagt en stund å skrive en liten sak om den tyske filosofen Hannah Arendt, med utgangspunkt i essaysamlingen «Men in Dark Times» som nylig kom på norsk. Kanskje kunne jeg si noe om Arendts tanker om hva en samtidig er, hadde jeg tenkt, og om formuleringen «dystre tider» (har menneskene noen gang levd i lyse tider?) Så kunne jeg også nevne, så jeg for meg, at boken første gang ble utgitt i 1968, dette vredens år, med Tet-offensiven i Vietnam, raseopptøyene i USA, Black Power-demonstrasjonen under OL i Mexico, studentopprørene i Paris, den nye våren i Praha, slått ned med makt. Rudi Dutschke skutt. Robert Kennedy skutt og drept. Martin Luther King Jr. skutt og drept. Våre egne dystre tider kunne vel få være underforstått? Ja. Og likevel: I dagene etter masseskytingen på London pub i Oslo var det ett essay i boken jeg stadig vendte tilbake til, et essay om den tyske forfatteren og opplysningsfilosofen Lessing.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn