Torsdag 23. juni la Anette Trettebergstuen frem sitt reviderte lovforslag om forbud mot konverteringsterapi. Utgangspunktet for forslaget var at mange skeive opplever diskriminering, hets og vold. To netter senere var skuddene i Rosenkranztgate en sterkere bekreftelse på dette enn noen kunne ønske. Det ble en vekker for mange av oss om hva slags trusler og frykt seksuelle minoriteter kan leve under også i vårt eget land.

Selv om jeg forstår og anerkjenner lovforslagets utgangspunkt, mener jeg at forslaget, slik det utlegges i høringsnotatet, er problematisk.

Lovforslaget fra 2022 fremmes for det første fra et helt annet perspektiv enn det som ble lagt frem av Solberg-regjeringen i 2021. Mens dette forslaget bygde på hvilke hensyn og rettigheter staten må forholde seg til når den vil regulere en skadelig praksis i et liberalt samfunn, bygger Støre-regjeringens forslag i stor grad på statens vilje til å definere og verne en kollektiv gruppe. Dette fører til et identitetspolitisk grunnlag for loven.

For det andre kan man spørre om høringsnotatet underslår hvordan fysisk og kjemisk manipulasjon av friske kropper, som hormonbehandling og kirurgi, blir en del av lovforslagets premiss. Underslaget skjer når forslaget presenterer «kjønnsidentitet» på linje med «seksuell orientering». Kjønnsidentitet blir en stabil størrelse som ikke påvirkes av omgivelsene. På det premisset blir det selvsagt galt å forsøke å endre den. Men i hvilken grad tar lovforslaget hensyn til ungdoms sårbarhet, påvirkelighet og manglende orientering, et fenomen som bare øker i dagens samfunn?

Her blir en mangel på refleksjon over helt grunnleggende spørsmål om kropp og personutvikling tydelig. Som når høringsteksten fastslår at det å anvende metoder for å få et barn til å «endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet vil kunne ha særlig stor innvirkning på barnets selvfølelse og identitetsutvikling». Da lurer jeg på om ikke det å få et barn til å «endre, fornekte eller undertrykke» sitt biologiske kjønn også kan ha stor innvirkning på selvfølelse og identitetsutvikling? Og når høringsteksten slår fast at «konverteringsterapi innebærer en uakseptabel innblanding (min utheving) i personers seksuelle orientering og kjønnsidentitet, som er fundamentale aspekter av en persons identitet» – da lurer jeg på om kjønnskorrigerende «terapi», som for eksempel irreversibel kirurgi, innebærer en akseptabel innblanding i personers seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Eller regnes det «bare» som innblanding i personers fysiske kropp, noe som da ikke blir et «fundamentalt aspekt av en persons identitet»?

«I hvilken grad tar lovforslaget hensyn til ungdoms sårbarhet?»

Hvorfor problematiseres ikke fysisk og kjemisk manipulering av unge friske kropper i høringsnotatet? (Kirurgi, som fjerning av bryster og livmor, har aldersgrense 18 år). Kan ikke det å endre på noens fysiske identitet – med konsekvenser som uopprettelig infertilitet – være like alvorlig som å endre på noens psykiske identitet?

Det er et tankekors at man, når man leser notatet, faktisk må holde tunga rett i munnen og ofte stoppe opp for å tenke etter hva det egentlig står: handler det om terapi for å få det indre til å stemme med det ytre, eller det ytre til å stemme med det indre. Og hva er egentlig forholdet mellom «det indre livet», eller sjelen som det har vært kalt i noen tusen år, og kroppen i dette høringsnotatet?

I notatet er kjønnskorrigerende behandling, altså manipulering av kroppen, definert som irrelevant for diskusjonen. Jeg sitter igjen med spørsmålet: Når blir et forsøk på å få en usikker tenåring til å leve godt med sin egen kropp, definert som konverteringsterapi? Hvor går grensen?

Historien om klinikken Gender Identity Development Service (GIDS) ved Tavistock i London bør være relevant når politikken utformes på dette området. Den sentrale klinikken ble nylig vedtatt stengt etter en uavhengig rapport som blant annet påpekte overdiagnostisering av kjønnsdysfori og altfor tidlig og ukritisk medisinsk behandling av barn og tenåringer. Noe av problemet var at ansatte ikke våget å si imot det de opplevde som en påtvunget ideologi, et annet problem var enorme ventelister som førte til press for rask «bekreftende» behandling.

Ved Tavistock økte antallet henvendelser kolossalt. I 2001 var det 250 unge pasienter, for det meste gutter. I 2021 var det fler enn 5000, og tre fjerdedeler var tenåringsjenter uten tidligere historie om kjønnsdysfori. Spørsmålet dette reiser er selvinnlysende: Hva om kjønnsidentitet påvirkes av kulturen? Hva om kjønnsdysfori er den nye anoreksi, og det er samfunnet som må korrigeres, ikke kroppen? I så fall vil det være kontraproduktivt å lage et terapiforbud som bygger på en forestilling om at mennesker kan være født i «feil kropp», noe som kan gjøre det vanskeligere å nå utsatt ungdom.

Det bør være fullt mulig å forebygge diskriminering, hets og vold i et liberalt samfunn uten å legge inn identitetspolitiske premisser.