Hva skjer når patriarkatet faller? Det er ikke sikkert det blir pent.
«Hen»
Torshovteatret/Nationaltheatret.
Av: Taylor Mac.
Regissør: Catrine Telle.
Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel.
Lysdesigner: Martin Myrvold.
Komponist/lyddesigner: Stein Johan (Steinjo) Grieg Halvorsen.
Maskør: Hege Ramstad.
Dramaturg: Njål Helge Mjøs.
Skuespillere: Marika Enstad, Lasse Lindtner, Sigurd Myhre, Jaden Healey.
Da tegnefilmserien The Simpsons ble sendt for første gang i 1989, var livet serien skildrer en typisk amerikansk virkelighet. Her bor en familiefar sammen med en hjemmeværende kone og tre barn i et romslig forstadshus som er betalt med inntekten fra jobben han har på det lokale kraftverket. I en kommentar i magasinet The Atlantic fra 2020 påstås det at dette ikke lenger er oppnåelig for en stor andel amerikanere. Overgangen fra et samfunn der mannen var eneste inntektsbringer, til et samfunn der den hvite, heterofile, cis-mannens autoritet og symbolske makt stadig minker, åpner for store samfunnsmessige omveltninger.
Dramatikeren Taylor Mac mottok Den Internasjonale Ibsenprisen i 2020. Han er aktiv som drag queen, skuespiller og dramatiker. Dramaet Hen skulle hatt premiere på Nationaltheatret i vårsesongen 2021, men måtte avlyses og utsettes på grunn av pandemien.
«Hen» er et nesten overraskende tradisjonelt drama som legger seg pent i tradisjonen etter Henrik Ibsen og hans amerikanske arvtakere som Eugene O’Neill og Arthur Miller. På enkelte vis kan Hen minne om En handelsreisendes død av sistnevnte, hvis vi legger til at Willy Lomans familie overskred tradisjonelle kjønnsroller.
«Det blir for trist til egentlig å være morsomt»
«Hen» handler om familien Connor. Etter å ha vært tre år i militæret, utstasjonert i portørkorpset i en krigssone, kommer eldstesønnen Isaac (Sigurd Myhre) hjem til et hus og en familie som ikke ligner den han dro fra. Faren Arnie (Lasse Lindtner) har fått et slag, og søstera Max har skiftet kjønn. Moren Paige (Marika Enstad), som tidligere var en hjemmeværende mor utsatt for både psykisk og fysisk vold, har tatt regien på det hele. Hun hjemmeunderviser Max (Jaden Healey) mens hun holder Arnie, som hun har plassert i en stol og kledd i kvinneklær, nede gjennom daglige doser med østrogen.
Scenen på Torshovteatret er i Katja Ebbels scenografi omgjort til et kjøkken fullt av rot, gammel mat og skitne klær. Til venstre går det en dør ut til det som skal være en hage, på bakveggen er det en dør inn til det som skal være en tv-stue, og til høyre får vi se inngangen til Max sitt rom. Denne måten å løse ideen om et egentlig ganske romslig hus på er god, og det minner om settene til amerikanske familiekomedieserier med store hus man bare få se deler av, men der det er mange innganger og utganger gjennom ulike dører. Dette har også et tradisjonelt farsepreg, men i «Hen» er komedien preget av en mye større grad av defaitisme og uro.
Teatret presenterer «Hen» som en svart komedie, og det er en passende sjangerbetegnelse, men det er også noe med materialet og formidlingen som gjør at det blir for trist til egentlig å være morsomt. Som drama blir det hele litt statisk, det er ikke stor dramaturgisk utvikling, og ingen ordentlige vendepunkter. Jeg savner derfor litt større kraft og endringsvilje. Sett bort fra dette, er det sårheten i materialet som treffer meg mest.
Det framstår som en allegori over et samfunn i endring, og det vi får servert, er resultatet av en revolusjon som ennå ikke er ferdigstilt der de undertrykte blir overgriperne i et forsøk på å redde seg selv. Det er en fortelling om å være fremmedgjort i eget samfunn fordi det du trodde du skulle akseptere, kopiere og hige etter, ikke lenger er verken oppnåelig eller ønskelig.
I oppsetningen blir Isaac hovedprotagonisten. Sigurd Myhre spiller ham på et sympativekkende vis. Ikke bare er han traumatisert av opplevelsene fra krigen, han prøver sitt aller beste å akseptere den nye hverdagen hjemme. Etter beste evne møter han Max med forståelse og kjærlighet. Selv om jeg synes Myhre gjør en god jobb her, er det litt rart at de har valgt å sette en mann i 40-årene inn i rolla som en karakter som var ferdig på high school for tre år siden. Det samme gjelder Jaden Healey i rolla som tenåringen Max. Det er lite tenåring å spore. Det er klart at det i teatret ikke trenger å være et nøyaktig forhold mellom karakter og skuespiller, men her tror jeg yngre skuespillere kunne gitt en større forståelse for sårheten som oppstår når barndommens ideologier rakner.
«Hen» er en skildring av et klassesamfunn som må redefineres fordi økonomiske og ideologiske premisser endrer seg. Det er også en fortelling om å finne sin plass i verden som kjønn når maktforholdene er mer tvetydige enn før, og det er en historie om tilhørighet i familien. Jo visst gjør det vondt når patriarkatet faller.