Kampen om fossen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hva skjer når patriarkatet faller? Det er ikke sikkert det blir pent.

«Hen»

Torshovteatret/Nationaltheatret.

Av: Taylor Mac.

Regissør: Catrine Telle.

Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel.

Lysdesigner: Martin Myrvold.

Komponist/lyddesigner: Stein Johan (Steinjo) Grieg Halvorsen.

Maskør: Hege Ramstad.

Dramaturg: Njål Helge Mjøs.

Skuespillere: Marika Enstad, Lasse Lindtner, Sigurd Myhre, Jaden Healey.

Da tegnefilmserien The Simpsons ble sendt for første gang i 1989, var livet serien skildrer en typisk amerikansk virkelighet. Her bor en familiefar sammen med en hjemmeværende kone og tre barn i et romslig forstadshus som er betalt med inntekten fra jobben han har på det lokale kraftverket. I en kommentar i magasinet The Atlantic fra 2020 påstås det at dette ikke lenger er oppnåelig for en stor andel amerikanere. Overgangen fra et samfunn der mannen var eneste inntektsbringer, til et samfunn der den hvite, heterofile, cis-mannens autoritet og symbolske makt stadig minker, åpner for store samfunnsmessige omveltninger.

Dramatikeren Taylor Mac mottok Den Internasjonale Ibsenprisen i 2020. Han er aktiv som drag queen, skuespiller og dramatiker. Dramaet Hen skulle hatt premiere på Nationaltheatret i vårsesongen 2021, men måtte avlyses og utsettes på grunn av pandemien.

«Hen» er et nesten overraskende tradisjonelt drama som legger seg pent i tradisjonen etter Henrik Ibsen og hans amerikanske arvtakere som Eugene O’Neill og Arthur Miller. På enkelte vis kan Hen minne om En handelsreisendes død av sistnevnte, hvis vi legger til at Willy Lomans familie overskred tradisjonelle kjønnsroller.

«Det blir for trist til egentlig å være morsomt»

«Hen» handler om familien Connor. Etter å ha vært tre år i militæret, utstasjonert i portørkorpset i en krigssone, kommer eldstesønnen Isaac (Sigurd Myhre) hjem til et hus og en familie som ikke ligner den han dro fra. Faren Arnie (Lasse Lindtner) har fått et slag, og søstera Max har skiftet kjønn. Moren Paige (Marika Enstad), som tidligere var en hjemmeværende mor utsatt for både psykisk og fysisk vold, har tatt regien på det hele. Hun hjemmeunderviser Max (Jaden Healey) mens hun holder Arnie, som hun har plassert i en stol og kledd i kvinneklær, nede gjennom daglige doser med østrogen.

Scenen på Torshovteatret er i Katja Ebbels scenografi omgjort til et kjøkken fullt av rot, gammel mat og skitne klær. Til venstre går det en dør ut til det som skal være en hage, på bakveggen er det en dør inn til det som skal være en tv-stue, og til høyre får vi se inngangen til Max sitt rom. Denne måten å løse ideen om et egentlig ganske romslig hus på er god, og det minner om settene til amerikanske familiekomedieserier med store hus man bare få se deler av, men der det er mange innganger og utganger gjennom ulike dører. Dette har også et tradisjonelt farsepreg, men i «Hen» er komedien preget av en mye større grad av defaitisme og uro.

Teatret presenterer «Hen» som en svart komedie, og det er en passende sjangerbetegnelse, men det er også noe med materialet og formidlingen som gjør at det blir for trist til egentlig å være morsomt. Som drama blir det hele litt statisk, det er ikke stor dramaturgisk utvikling, og ingen ordentlige vendepunkter. Jeg savner derfor litt større kraft og endringsvilje. Sett bort fra dette, er det sårheten i materialet som treffer meg mest.

Det framstår som en allegori over et samfunn i endring, og det vi får servert, er resultatet av en revolusjon som ennå ikke er ferdigstilt der de undertrykte blir overgriperne i et forsøk på å redde seg selv. Det er en fortelling om å være fremmedgjort i eget samfunn fordi det du trodde du skulle akseptere, kopiere og hige etter, ikke lenger er verken oppnåelig eller ønskelig.

I oppsetningen blir Isaac hovedprotagonisten. Sigurd Myhre spiller ham på et sympativekkende vis. Ikke bare er han traumatisert av opplevelsene fra krigen, han prøver sitt aller beste å akseptere den nye hverdagen hjemme. Etter beste evne møter han Max med forståelse og kjærlighet. Selv om jeg synes Myhre gjør en god jobb her, er det litt rart at de har valgt å sette en mann i 40-årene inn i rolla som en karakter som var ferdig på high school for tre år siden. Det samme gjelder Jaden Healey i rolla som tenåringen Max. Det er lite tenåring å spore. Det er klart at det i teatret ikke trenger å være et nøyaktig forhold mellom karakter og skuespiller, men her tror jeg yngre skuespillere kunne gitt en større forståelse for sårheten som oppstår når barndommens ideologier rakner.

«Hen» er en skildring av et klassesamfunn som må redefineres fordi økonomiske og ideologiske premisser endrer seg. Det er også en fortelling om å finne sin plass i verden som kjønn når maktforholdene er mer tvetydige enn før, og det er en historie om tilhørighet i familien. Jo visst gjør det vondt når patriarkatet faller.

Kampen for å verne Mardalsfossen i 1970 var skilsetjande for både naturvernet og sivil ulydnad, og har nå endeleg fått eit verdig minne gjennom «Spelet om Mardøla».

«Spelet om Mardøla»

Tekst: Svein Sæter.

Musikk: Lars Ramsøy-Halle.

Regi: Nils Golberg Mulvik.

Musikalsk leiing: André Gussiås og Øystein Sandbukt.

Scenografi: Carsten Andersen.

Lysdesign: Agnethe Tellefsen.

Koreografi: Hege Lauritzen.

Orkester: Øystein Sandbukt, André Gussiås, Britt Elise Skram, Einar K. Fuglerud, Jo Inge Nes og Ivar Sandbukt.

Med: Marit Synnøve Berg, Karianna Sommerro, Odd Arne Halaas, Emma Torine Ulateig Austigard, Mathias Melsæter Rydjord, Gunnar Børset mfl.

Mardalsfossen ved Eikesdalsvatnet i Møre og Romsdal er ein fleirtrinns foss med totalt fall på over 700 meter, og eit spektakulært og ynda turistmål – men også eit enormt kraftpotensial. I 1947 blei Aursjøbassenget i fjellet mellom Eikesdalen og Lesja demt opp. Ti år seinare vedtok Stortinget «takrenneprosjektet» som ville ta endå meir vatn frå Aura. Samstundes sa Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) at nå var tolegrensa nådd, og at Mardalsfossen ikkje burde byggast ut. Bygdefolket i Eikesdalen og Eresfjord trudde fossen var berga, men slik blei det ikkje. NVE søkte i 1966 om utbygging, og trass i manglande vedtak, blei det starta bygging av anleggsveg i 1969. Sommaren 1970 vedtok Stortinget å tørrleggje fossen og føre vatnet til Romsdalen.

I slutten av juli 1970 var protestaksjonen i gang. Bygdefolk og tilreisande aksjonistar etablerte ein teltleir i Sandgrovbotn og hindra anleggsmaskinane i å kome fram. Under klok rettleiing frå økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng (1934–2014), vedtok dei ei ikkjevaldsline der dei søkte kommunikasjon og ikkje konfrontasjon. Men folk i nabokommunen Rauma, som ville få kraftverket, ville det annleis. Dei væpna seg, og det gjekk mot det som kunne ha blitt eit valdeleg oppgjer. Aksjonistane valde å avslutte blokaden, men flytta leiren til ein annan plass. I slutten av august 1970 var det heile over, og ikoniske bilde av Kvaløy og andre som blei bore bort av politiet fekk medieoppslag over heile verda.

Mardøla-aksjonen var den første store naturvernkampen i Noreg, og sette den etiske standarden for all slags sivil ulydnad. Slaget blei tapt, men krigen blei på mange vis vunne, for to år etter fekk Noreg verdas første miljøverndepartement, og i 1986 vedtok Stortinget ein samla plan for forvalting av vassdraga i landet.

«Sæters tekst er full av lun humor og får godt fram både historia og konfliktane»

I 1972 blei det laga ein dokumentarfilm om denne skilsetjande aksjonen, men det har mangla ei skikkeleg lokal markering. I 2019 blei Mardøla Teaterlag skipa, forfattar og komponist blei engasjert, og torsdag var det urpremiere på musikalen «Spelet om Mardøla».

Med aksjonen som bakteppe har Svein Sæter skrive eit manus som held seg tett til dei faktiske hendingane, men som elles er fiksjon. Med eitt unnatak. Sigmund Kvaløy (Gunnar Børset) er sjølvsagt ein sentral rollefigur. Vi er på garden Mardalsbøen, ved foten av Mardalsfossen. Her bur tre generasjonar, «Bæste» (Marit Synnøve Berg), sonen hennar Peder (Odd Arne Halaas) og dei to døtrene hans, Kari (Emma Torine Ulateig Austigard) og storesystera Tone (Karianna Sommerro). Gjennom denne vesle grunneigarfamilien, og spesielt odelsjenta Tone, får vi på illustrerande vis rulla ut både forhistoria og heile dramaet. Konflikten med folka i Rauma får Sæter fram ved å la Tone bli kjærast med Tore (Mathias Melsæter Rydjord) som er son av maskinentreprenøren for anlegget.

I første akt er vi på garden og får presentert det som skjedde fram til utbyggingsvedtaket, medan vi etter pause er i teltleiren i Sandgrovbotn. Carsten Andersen har stort sett latt småbruket og naturen vere scenografi, og med lyssettinga til Agnethe Tellefsen blir det skapt både fine rom og situasjonar. Særleg vellukka er Fosseprinsessa (Pia Lauritzen), ei slags hulder som skapar stemningar med ekspressiv dans ved foten av fossen. Og starten av andre akt er magisk når vi får ein velkoreografert ballett med to gravemaskinar (!) og ei fosseprinsesse.

Sæters tekst er full av lun humor og får godt fram både historia og konfliktane. Musikken til Lars Ramsøy-Halle er framifrå, melodiøs og til å synge med i. Og med eit dugande orkester og god korsong blir det mange mektige tablå. Spelet til dei sentrale aktørane er solid og truverdig, og Karianna Sommerro syner nok ein gong at ho er ein musikalartist av dei sjeldne.

Det har vore stutt prøvetid, det er mange statistar og eit enormt dugnadsprosjekt for ein plass med få fastbuande. Regien til Nils Golberg Mulvik er nok difor ikkje heilt i mål. Sjølvsagt manglar det ein del på personinstruksjon av dei mange statistane, men det er også litt problem med dramaturgien der det nok er mogeleg å stramme inn ein god del. For det er å håpe at dette spelet blir sett opp att om eit år eller to. Historia er viktig, og kampen for naturen er diverre langt frå over.

Hervé Toures presidentmonolog er en skarp karakterstudie. Det politiske perspektivet kunne derimot vært spissere.

«Do you hear the roars outside this building»

Gjestespill på Nordic black theatre, Oslo. Av: Hervé Toure. Med: Hervé Toure og Karim Theilgaard (voice-over).

Et rødt, grønt og gult flagg henger over scenen på Nordic black theatre. I midten er det tegnet en rød og gul føniks med en svart stjerne på brystet. Fargene og stjerna refererer til panafrikansk og anti-kolonialistisk ideologi, og vi får snart vite at vi befinner oss i den fiksjonelle vestafrikanske nasjonen Westa. I den selvskrevne monologen «Do you hear the roars outside this building» spiller den danske skuespilleren Hervé Toure presidenten Saam Deetrys, som har overtatt makta i landet etter frigjøringen fra kolonimaktene. Stykket er tidligere spilt i København, og gjester nå Oslo.

Forestillingen starter idet presidentpalasset er i ferd med å bli stormet, i det som later til å være et vestlig støttet militærkupp – en situasjon som ikke er helt ulik andre vi kjenner til fra historien. Toure har blant annet hentet inspirasjon fra avsatte og drepte afrikanske ledere, som Patrice Lumumba (Kongo) og Thomas Sankara (Burkina Faso). Disse er også avbildet på en tavle på scenen.

Gjennom monologen får vi fortalt situasjonen fra president Deetrys perspektiv. Dette blir imidlertid noe utfordret av vestlige mediers rapporteringer, som formidles over høyttalerne, innlest av Karim Theilgaard. Her kalles Deetrys en diktator, mens monologen utfordrer stempelet ved å synliggjøre hvordan begrepet kan bli brukt retorisk og politisk.

«Monologen kunne vært tjent med å dykke enda dypere ned i de politiske analysene og det antikoloniale perspektivet»

Presidentens vei til makta, og hvorvidt diktatorbetegnelsen egentlig passer ham, forblir imidlertid uavklart, og denne uklarheten gir publikum noe å tygge videre på etter at forestillingen er ferdig.

Foruten mediastemmenblir Deetrys også indirekte konfrontert av sin kone over telefonen. Vi får imidlertid kun høre hans stemme, og samtalen bærer mer preg av å være en forlengelse av presidentens politiske forsvarstale heller enn et intimt øyeblikk mellom to elskende. Deetrys henvender seg også til dattera Wuules, som han etterlater et brev. Deler av «vi må bygge verden for barna»-retorikken blir her for klisjéfylt for min smak, men det er et element i far-datter-relasjonen som er interessant: Det kommer fram at dattera har gått på skole i Frankrike og Storbritannia. Europa er for ham fortsatt forbundet med prestisje, og opplysningen åpner for spørsmålet om Deetrys egentlig er en leder som hevder han kjemper for folket, men som selv har blitt en del av eliten. Dette er et spennende dilemma som monologen godt kunne viet enda mer plass til.

Den karismatiske og taleføre lederen er langt på vei troverdig og overbevisende, men etter hvert blir det klart at karakteren ikke har fullstendig kontroll over sin egen selvfremstilling. Det blir nemlig tydelig at Deetrys ikke bare er drevet av idealer, men også av forfengelighet og noe stormannsgalskap. På denne måten er «Do you hear the roars outside this building» en vellykket karakterstudie.

Men selv om Hervé Toure maler et sammensatt portrett av den fiksjonelle presidenten Deetrys, sitter jeg igjen med følelsen av at monologen kunne vært tjent med å dykke enda dypere ned i de politiske analysene og det antikoloniale perspektivet. Dette er viktige temaer som havner noe i bakgrunnen, og monologen kunne godt sløyfet noen av de litt repeterende slagordaktige partiene for å skape rom til å utbrodere dette.

Toure bygger sin presidentmonolog på historiske begivenheter, og de eksplisitte referansene er effektive. «Vi vet alle hva som skjedde med disse lederne», proklamerer Deetrys. Men dessverre er vestlig innblanding i statskupp i realiteten en underkommunisert del av historien og noe som fortjener mer oppmerksomhet. Først i 2002 innrømmet den belgiske regjeringen at de hadde et ansvar for drapet på Patrice Lumumba, det frigjorte Kongos første statsminister, som ble avsatt i 1960, samme år som han ble valgt. Selv om presidenten i «Do you hear the roars outside this building» er fiktiv, kaster monologen likevel lys over helt reell kolonihistorie.

Visst gjør det vondt

«Hen»

«Spelet om Mardøla»

Presidentens siste tale

«Do you hear the roars outside this building»