Akkurat nå

Etter jobb på fredag sykla jeg ut til Bærum, hvor en venn med kajakker på slep møtte meg på bryggekanten. Så padla jeg litt ustødig utover Oslofjorden. Jeg skulle nemlig på hyttetur.
Da vi kom fram til Ostøya, gjennomvåte etter en times padling, viste det seg at kompisen min hadde fått låne en latterlig fin hytte med sjøutsikt, panoramavinduer og blomstrende frukttrær.
Neste dag gikk vi en tur. Det viste seg at øya var et skikkelig rikingparadis. Hytter (hvis man kan bruke ordet «hytte» for å beskrive store sveitservillaer og luksusboliger) lå strødd rundt på perfekte gressplener, og golfbiler kom durende i et voldsomt tempo rundt på den ellers bilfrie øya.
Øya er dominert av Norges mest eksklusive golfbane. For å kunne bruke banen i det hele tatt må man eie en andel i klubben. I skrivende stund koster aksjene mellom 200.000–300.000 spenn. Men hvis dette mot formodning frister, så vær obs, man trenger også anbefalingsbrev fra flere medlemmer. Ikke nyrike her, nei!
Vi som bare ville vandre litt rundt, måtte kontinuerlig passe oss for golfballangrep fra vandrende sossegjenger. De åpne plenene ble en ordentlig faresone.
Da jeg var liten, ble jeg en gang fortalt at øya hadde blitt kalt Oustøen av noen vestkantinger som ville at øya skulle bli oppkalt etter det franske «ouest», eller vest, men den franske vrien varte ikke lenge. Etter hvert gikk øya over til det litt komiske Ostøya. Jeg måtte flire litt da jeg innbilte meg fortvilelsen dette må ha skapt blant Oustøens fisefine beboere.
En kjapp faktasjekk viser dessverre at historien ikke stemmer. Kanskje det ikke er så farlig. Noen ganger skal man ikke la virkeligheten komme i veien for en god historie. Amerikaneren