Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Akkurat nå

Det finnes mennesker som har en hang til å skrive lister. Visstnok. Jeg vet om et par listomane: jenter, nevrotikere og karakterer i Erlend Loe-romaner. I tillegg har vi mødre og Kristopher Schau. Av alle uviktige fenomen ønsker jeg å få klarhet i dette stridsemnet. Jeg ønsker å få klarhet i (noen) menneskers organisatoriske og nesten religiøse iver etter å punktvis og skriftlig nedfelle hverdagens plikter i en privat skriveblokk. Hva er det som driver menneskene? Er de livende redde for å ikke huske noe man bør huske? Er de drevet av sosial samvittighet eller sunn fornuft? Dette tenker jeg mye på, og nå som jeg frivillig har meldt meg til å skrive en kåserende tekst i denne spalten, sier det seg selv at jeg, fra naturens side, er en elendig listemaker. Å ta på seg den listige kåsørens hatt er på ingen måte beslektet med flittig listeri. Jeg, en søt slask, en kvinnelig skrott født på tampen av det 20. århundre, vil påstå at de er hverandres absolutte antitese. Å materialisere gjøremålene sine på den måten, å krysse ut, stryke, punkt for punkt – det høres ut som noe en stemor er vanvittig god på. Sjelelig slekter jeg mer på en sjøulk. I stedet for å skrive lister driver jeg med en form for personlig ikonoklasme. Det vil si at jeg ødelegger ting som er viktige for meg. Gjerne kunstferdige ting av emosjonell verdi, som vaser og forhold. Likevel gikk jeg altså til innkjøp av en notatbok. Jeg kan ikke skryte på meg å være en flittig bruker av slike bøker, selv om jeg mer enn gjerne vil være et menneske som regelmessig flikker opp et ikonisk kvadrat fra brystlommen. Å framstå som en oppvakt observatør av omverdenen, en flanør som ikke kan dy seg fra å forfatte tanker på et gatehjørne, og det på et papir av alle ting – det er ikke meg imot, det er bedre enn listeri. Schybulla