Lene Auestad har delt denne artikkelen med deg.

Sians aggressive provokasjoner gjør livet utrygt – for alle. Det har staten et ansvar for å motvirke.

Ytringsfrihet eller vold?

GODT IVARETATT: Norske myndigheter svikter når de ikke konfronterer rasistiske overgrep, skriver kronikkforfatteren. Her river Sian-medlem Fanny Bråten sider av Koranen under en demonstrasjon i Sarpsborg i august 2020. FOTO: GEIR OLSEN, NTB
Geir Olsen

Vold avler vold. Lørdag kjørte en kvinne på Sian-lederens bil slik at den veltet, etter at gruppen hadde satt fyr på koranen utenfor Mortensrud moské og flere andre steder. Den islamofobe gruppens uhemmede provokasjonsturné har fått et voldelig tilsvar. Staten har også et ansvar for dette.

10. mai skriver Anine Kierulf i Klassekampen, i et svar til mitt innlegg 4. mai om Sian og lovtolkning, følgende: «Selv om lovlige demonstrasjoner kan være bråkete og forstyrre ro og orden, rammes de i utgangspunktet ikke av straffelovens § 181. Hvis det var slik, ville mange demonstrasjoner, som markeringer mot krigen i Ukraina, BLM-demoer og 8.-marstog, også rammes.»

De siste dagenes hendelser gir grunn til å revurdere denne konklusjonen.

Sians demonstrasjoner har som mål å virke usedvanlig provoserende, med sin kombinasjon av grove hatytringer rettet mot muslimer og koranbrenning. Det er altså helheten av gruppens handlinger og ytringer som bør tas i betraktning, ikke koranbrenningen i isolasjon.

Min oppfatning er dermed at Sians aggressive oppvisninger rammes av § 181. Den offentlige uroen de skaper, fører til ytterligere offentlig uro. Selvsagt rettferdiggjør ikke dette kvinnen som kjørte på Sian-lederens bil, men årsakssammenhengen synes rimelig klar – verbal og fysisk vold fører ofte til mer vold, og som her, til et voldelig tilsvar. Mitt fokus her er på tredjeparten, altså staten og påtalemyndigheten, sitt ansvar.

I mitt innlegg skrev jeg at Sians verbale og fysiske opptreden også rammes av straffelovens § 185. Det er i utgangspunktet underlig å betegne koranbrenning som noe som faller under «ytringsfrihet».

Det historiske eksemplet handlingen viser til, er nazistenes bokbål i 1930-tallets Tyskland og Østerrike. Litteraturen som der ble kastet på bålet, var blant annet marxistisk, kommunistisk og pasifistisk, liberaldemokratisk, jødisk, samt tekster om psykoanalyse, seksualitet og seksualopplysning og bøker de oppfattet som «borgerlige» og «dekadente». Å brenne bøker er en handling som signaliserer at visse tekster og tanker skal være forbudte – det diametralt motsatte av ytringsfrihet.

Kierulf skriver om Sians ytringer: «Det som er vanskelig, er å fastslå hvilke ytringer som er rettet mot religionen (islam), og hvilke som er rettet mot personer (muslimer som gruppe).»

Imidlertid gir det i mange tilfeller liten mening å skille skarpt mellom disse to.

Hvis en hadde sagt: «Jøder vil bortføre og drepe kristne barn og bruke blodet deres til å lage matzos», er det da rimelig å henvise til at dette kan tolkes som kritikk av jødedommen som religion i motsetning til jøder som gruppe?

En rekke av Sians utsagn springer på parallelt vis ut av imaginære forestillinger. På tilsvarende vis er de skadelige myter som har en kraft i enkelte miljøer, og som ikke bør få videre utbredelse. Av slike grunner betegner mange Sians utsagn som absurde – men absurde ideer kan ha en voldelig kraft. Vi har for mange historiske eksempler på det.

«Straffelovens § 185 er nærmest en sovende paragraf.»

Antirasistisk Senter politianmeldte et sentralt Sian-medlem for følgende utsagn, fremført i Arendal i 2020:

«Der har vi ei med slaveuniform [peker på en jente i hijab; Sians eget kamera zoomer inn mot henne …]. Du må ut! [peker.] Du må deporteres! […] Dere må ut.»

Saken ble henlagt. Både dette medlemmet og Sian-lederen har gjentatt Breivik-uttalelser og sagt «Kanskje vi på sikt må slippe [Breivik] ut, så vi får ryddet opp», og at Breivik «ville bevare landet og folket han, vet du».

Med andre ord er det overlapp i forestillingene om «religion» og «folk», og Sian-medlemmer og medlemmer av nynazistiske Den nordiske motstandsbevegelsen samhandler med hverandre.

Antirasistisk Senters politianmeldelser av Sian for hatytringer har gjentatte ganger blitt henlagt. Politiet har vist liten vilje til å etterforske sakene, og påtalejuristene har vært unnlatende. Straffelovens § 185 er dermed nærmest en sovende paragraf.

Dette er en del av bakgrunnen for oppropet tidligere i vår, som krevde at Riksadvokaten initierer en systematisk gjennomgang og etterforskning av Sians virksomhet og ytringer. Oppropet fikk et stort antall underskrifter. Sentralt i sammenhengen er også at man med dette ville unngå at etterforskningen overlates til det enkelte politidistrikt, som ofte har liten erfaring med hatytringer.

Norge har undertegnet FNs rasediskrimineringskonvensjon. Dette innebærer en særlig forpliktelse til å straffeforfølge rasistiske ytringer. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950. EMK ble inkorporert i norsk lov ved menneskerettsloven av 21. mai 1999, som også gir denne, blant flere andre konvensjoner, forrang over annen norsk lovgivning.

Artikkel 14 inneholder et forbud mot diskriminering: «… på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

I en rapport fra 2015 ga Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) uttrykk for bekymring for at den norske straffeloven ikke kriminaliserer offentlig benektelse av folkemord eller etablering av eller deltakelse i grupperinger som oppmuntrer til rasisme.

Videre kritiserte ECRI Norge for ikke å gå langt nok når det gjelder kriminalisering av diskriminerende og hatefulle ytringer.

Dette er det grunn til å ta til seg. Den norske staten svikter når den ser gjennom fingrene med rasistiske overgrep mot våre medborgere. I motsetning til Kierulfs konklusjon vil jeg anbefale at praksisen endres slik at etterforskning og rettsbehandling gir bedre uttrykk for det ansvaret loven faktisk innebærer.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production