Det blir sagt at en tidligere prest terroriserte øya i mange år. Hans arvtaker møtte et livredd folk som var nærmest traumatiserte av kristendommens mørkeste dommedagsprofetier. Tro er tross alt et viktig fundament i et samfunn der individualisme betyr å flytte til fastlandet og få seg en jobb. Å rives opp med røttene. På båten hit møtte jeg en prest som fortalte at han hadde flyttet fra øya for nærmere 20 år siden. Han hadde mistet troa, sagt fra seg menigheten og satt seg på båten. I ettertid så han at det eneste han angrer på var at han forlot øya. Gud kan få være Gud, hvis det er det han vil. Likevel var han på en slags pilegrimsreise tilbake til det han hadde sett bilder av i drømmene sine i to tiår. Fjellene, utsikten, horisonten og havet. Ikke noe han tror på, men noe han vet. Historiene til presten handler om ytterpunktene av det lille øysamfunnet. Om folk som lever sosialt dysfunksjonelle liv fullstendig isolert fra omverden og møter virkeligheten første gang når en prest på døra sier at mamma skal begraves. Her er begravelser er sesongbetont. Når kulda setter inn i det lille som er av jord, er det umulig å hakke seg gjennom telen. Da har kistene blitt kjørt med båt ut på Likholmen til kulda gir seg. På det meste sto 27 kister stablet oppå hverandre mens de ventet på at varmegrader muliggjør jordpåkastelse. Prestens fortellinger handler også om folk som drar ut på sjøen og aldri kommer tilbake. I hans testamente står det at han vil kremeres og at asken skal spres utover havet utenfor øya, slik han selv har gjort utallige ganger. Men de fleste, sier han, er jo helt vanlige folk, som meg og deg. De er bare mye gladere og hyggeligere.