Jeg har aldri lært så mye om norsk våpenproduksjon som de siste fire månedene. Etter Russlands invasjon av Ukraina har norske medier jevnlig rapportert om norskproduserte våpen som blir sendt til det ukrainske forsvaret. Noen artikler er detaljerte og til dels begeistrede beskrivelser av hvordan våpnene fungerer, hva slags rekkevidde de har, hvordan de trenger gjennom pansrede flater eller styrer seg inn mot fly med innebygd radar.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger blir revet med og tenker at dette nok skal hjelpe ukrainerne med å knuse de russiske inntrengerne. Jeg lager noen bilder i hodet av hvordan våpnene treffer sine mål. Dreper. Ødelegger. Det gir ingen umiddelbar dårlig følelse, og det skremmer meg.

Det finnes knapt noen europeer som støtter Russlands invasjon, og heller ikke mange som snakker om pasifisme. Ikke jeg heller. De fleste har akseptert at det må kjempes, men den plutselige legitimiteten rundt voldsbruk gjør veien bemerkelsesverdig kort til et krigersk tenkesett og våpenfetisjisme. Og som kjent: Norge lager våpen. Massevis. Nå vises dette fram med et smil. For akkurat nå er de fleste enige om at våpen er bra, eller i hvert fall helt nødvendig.

Nylig understreket utenriksminister Anniken Huitfeldt den sikkerhetspolitiske fordelen ved å produsere våpen i Norge. Det er unektelig en logikk i dette: Hvis våpen er et nødvendig onde, kan vi like godt produsere dem selv, og da kan vi like godt gjøre det bra. Og norsk våpenproduksjon gjør det virkelig bra. De siste to årene har Kongsberg Gruppens aksjer mer enn doblet seg. Særlig skjøt de fart etter 24. februar, dagen da Russland invaderte Ukraina. Hvis du hadde kjøpt aksjer for en million kroner i Kongsberg Gruppen rett før invasjonen, kunne du solgt dem i dag for 200.000 kroner mer, altså en økning på 20 prosent.

Jeg prøver å forestille meg hvordan aksjonærene gjør sitt beste for å skjule den indre jubelen over å tjene store penger på krig. Bildet gir unektelig en uggen følelse. Når man gjør våpen til en stor del av ens økonomi, blir man bevisst eller underbevisst en agent for krig og opprustning. Det avhenger selvfølgelig av hvor solid og prinsipiell den politiske kulturen i landet er. Det var for eksempel betryggende å se at det i det minste var litt nøling før Norge sendte våpen til Ukraina. Likevel må vi spørre oss hvor mye vi ønsker å framelske en industri som har interesse av krig og opprustning.

Et annet problem er hvor våpnene ender opp. I stor grad selges norske våpen til Nato-land, og det er streng kontroll på hvor det er lov å eksportere. Likevel er det nødvendig å pirke i dette. Kan vi egentlig stå for alt det våre allierte bruker sine norskproduserte våpen til?

«Pasifismens idealer er et krøllet ark på vei til papirinnsamlinga»

Den største innkjøperen av norskproduserte våpen er selvfølgelig USA. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) importerte amerikanerne norske våpen til like over en milliard i 2021. Hvis vi tenker over krigene USA har inngått i de siste tiårene, er det nok av eksempler på krigføring som vi ikke burde være en del av.

Den nest største importøren i 2021 var Qatar, med våpen for nesten 650 millioner kroner. Det er et stykke under USA, men godt over Tyskland og Storbritannia, som importerte norske våpen for litt over 200 millioner hver og dermed utgjorde de neste to landene på lista. Hvor tett militært samarbeid ønsker vi med et land som åpent har støttet ekstreme islamistiske grupper og har et svært problematisk styresett?

Det har vært noe oppmerksomhet rundt våpensamarbeidet med Qatar i mediene, men flaut lite i forhold til den mer symbolske diskusjonen om fotballboikott av Qatar-VM. Vi snakker om nesten én femdel av norsk våpeneksport i 2021, til et land med svært lite respekt for menneskerettigheter. Våpenets etiske valør er selvfølgelig knyttet til hvem som holder det og hvordan det brukes.

Etter Russlands invasjon av Ukraina setter vi likhetstegn mellom trygghet og militær styrke. Vi er blitt engstelige, og responsen er å bevilge mer penger til militære. Men hvorfor er det så åpenbart at militæret må rustes opp? Russland har hatt enorm slitasje på sine styrker. Samtidig har de avslørt hvor dårlig organisert militærstyrke de har. Selv om den russiske politikken er blitt mer truende, kan man ikke si det samme om stormaktas militære kraft.

Poenget med Nato er at landene skal stå sterkere sammen. Men det betyr også at vi har råd til å være litt svakere hver for oss. Vi må kontinuerlig minne oss selv på det åpenbare: at militæret er et nødvendig onde, og at målet er å behøve så lite som mulig av det og samtidig ivareta vår sikkerhet. Men uroa har satt seg i vår politiske bevissthet, og pasifismens idealer er et krøllet ark på vei til papirinnsamlinga.

Jeg er bekymret for at dragningen mot krig, opprustning og våpen skal gjøre oss dårligere til å se etter fredsløsninger. Historisk sett har totale ydmykelser ofte gjort et land farligere. Det er ikke gitt at en total ydmykelse av russiske styrker gjør Europa tryggere. Alternativet er kanskje ikke så lett å se, og direkte ustrategisk av ledere å snakke høyt om (bør Ukraina gi avkall på noen landområder?). Men mediene kunne gjerne hjulpet oss i å tenke fred snarere enn å tenke krig. Det er ikke vanskelig å erkjenne nødvendigheten av et tilstrekkelig sterkt forsvar. Men trykket må ligge på «tilstrekkelig», ikke på «sterkt». Et kjent ordtak sier: Hvis du har en hammer i hånda, ser alt ut som spiker. Jeg tror hammeren har det bedre i verktøykassa. Og hvis du kjenner deg igjen i å ikke ha dårlige følelser når du tenker på at de russiske styrkene knuses, så håper jeg inderlig at du bekymrer deg like mye som meg for at krigens logikk skal blø for langt inn i tankene, følelsene og politikken.

kultur@klassekampen.no

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Amalie Kasin Lerstang og Espen Haavardsholm skriver med bløt blyant på lørdager.