Ingvild Folkvord har delt denne artikkelen med deg.

Onsdag ble 20 menn dømt for medvirkning til Paris-terroren i 2015. Den lange rettsprosessen har vært preget av de overlevendes sterke vitnesbyrd.

Den lange veien mot forsoning

APPELL: Salah Abdeslam, den hovedtiltalte etter terrorangrepene i Paris i 2015, ba under rettssaken om at overlevende og etterlatte skulle «hate ham med måte». Her er han portrettert av en rettstegner i mars i år. ILLUSTRASJON: BENOIT PEYRUCQ, AFP/NTB
BENOIT PEYRUCQ

Den provisoriske rettssalen i Palais de Justice, Justispalasset, er i lyst treverk og kan romme 500 mennesker. Den er bygd inn i den gigantiske og ærverdige vestibylen «Salle des Pas Perdus». Selv ble jeg umiddelbart slått av den moderne konstruksjonen: overvåkingskameraene, glassboksen de tiltalte har sittet inne i, og de store bildeskjermene som gjorde det mulig å følge bedre med, se de mange vitnene i denne eksepsjonelle rettssaken. Men to steinstatuer fra det gamle bygget trer fram gjennom åpninger i veggen på den høyre siden av salen – en påminnelse om at vi befinner oss på et sted der retten er blitt håndhevet fra middelalderen og fram til i dag. Her, midt i hjertet av Paris, har man siden september 2021 behandlet det verste terrorangrepet i fransk historie etter andre verdenskrig.

20 menn har vært anklaget for medvirkning til en serie koordinerte angrep som fant sted i og utenfor Paris fredag 13. november 2015. Angrepene skjedde ved fotballarenaen Stade de France og på flere kafeer og utesteder i byen. I alt 130 mennesker ble drept, de fleste av dem i konsertlokalet Bataclan.

Seks av de tiltalte dømmes in absentia, det antas at de er blitt drept som IS-krigere i kamper i Syria. Andre er allerede blitt dømt i Belgia, for terrorangrepene i Brussel i mars 2016. Av de 14 som har vært til stede i rettssalen i Paris, er Salah Abdeslam den eneste som selv tok del i selve angrepene. De andre har vært tiltalt som bakmenn, for «medvirkning til kriminelle handlinger».

Kontrastene til 22. juli-rettssaken i Oslo tingrett i 2012 er åpenbare: I Paris har det vært mange på tiltalebenken, og de hadde ikke på samme måte som Anders Behring Breivik angrepet sitt eget samfunn innenfra. Fra publikumsplassene i rettssalen har man underveis i prosessen kunnet registrere en karakteristisk bakgrunnslyd, stemmen til en tolk som oversetter fra fransk til arabisk. Flere av de tiltalte hadde arabisk bakgrunn, angrepene ble organisert fra Belgia og Syria, og Den islamske staten (IS) var tidlig ute og tok ansvar for terrorhandlingene.

Men også denne rettssaken har vært et nasjonalt anliggende. Det var aldri virkelig aktuelt å holde den noe annet sted enn nettopp i Palais de Justice, midt på Ile de la Cité, ikke langt unna Notre-Dame. Der bygde man den midlertidige rettssalen, med trappeløp og passasjer for å kunne føre de tiltalte til og fra den skuddsikre glassboksen inne i salen. Selve glassboksen gir assosiasjoner til Adolf Eichmann i Jerusalem, men i Paris måtte boksen være mye større. Den skulle romme 14 tiltalte, én tolk og dessuten et helt korps av bevæpnede politimenn.

Onsdag kveld ble dommen forkynt. Salah Abdeslam fikk som forventet den strengeste dommen, fengsel på livstid uten mulighet for prøveløslatelse, for drap og medvirkning til drap i forbindelse med en terrorhandling. Dette er den strengeste straffen man kan få i Frankrike. 18 av de andre fikk også terrorrelaterte dommer, fra 2 til 22 år, og én ble dømt for andre forhold. I Frankrike er de første umiddelbare reaksjonene preget av lettelse, noe er over nå, forutsatt at dommene ikke ankes. De mer inngående analysene vil komme etter hvert, men grunnlaget for Abdeslams dom diskuteres allerede: Kan han dømmes for drap på 130 sivile, eller burde han kun ha vært dømt for intensjonen om å drepe medlemmer av politistyrken på Bataclan?

Men en rettssak er mer enn en dom. Prosessen har en egenverdi. Det har gjort inntrykk å høre vitner fortelle hva som skjedde og hvordan det har preget livene deres. Noen skulle bare ut på kafé, én hadde akkurat rukket å tvitre at «tonight is going to be a good night», da stedet hun var på, ble omgjort til et åsted. Det amerikanske rockbandet Eagles of Death Metal hadde forventet at Bataclan-konserten skulle bli et høydepunkt på Europa-turneen deres. I stedet måtte de flykte fra en massakre.

Politimannen som vitnet da jeg fulgte rettssaken i mai, fortalte at han slett ikke var på jobb denne novemberkvelden. Han hadde fri, men ble oppringt, bedt om å bevæpne seg og komme direkte til Bataclan.

I retten forteller han hvordan han rakk å ringe kona si, fortelle henne at han elsket henne. Han virker konsentrert der han står, høyreist, midt i førtiårene antakelig, kledd i en blågrå skjorte. Noen ganger går blikket hans oppover, som om han leter etter et holdepunkt uten helt å finne det, deretter fester han igjen blikket på dommeren. Jeg ser ham egentlig bakfra der jeg sitter, men kan også se ham forfra, via en av de mange skjermene. Til forskjell fra flere av de andre vitnene forteller han uten manus eller notater, og uten at det vises bilder eller kart på bakveggen i rettssalen. Han er skilt nå, forteller han. Det gikk ikke lenger, han har vært deprimert så lenge og er fortsatt veldig nervøs og stresset. Han vil egentlig ha pistol med seg, alltid.

DOMMEN: Advokater, etterlatte og andre interesserte samlet seg utenfor Justis­palasset i Paris onsdag kveld, da dommen skulle bli kunngjort. FOTO: Michel Euler, AP/NTB
Michel Euler

Han jobber fremdeles i politiet og hadde ikke vært i stand til å vitne i retten uten støtte fra kollegene sine, sier han. De sitter der og venter på ham når han går for å sette seg igjen, seks menn som han jobber sammen med til daglig.

Da jeg forlater Palace de Justice denne dagen, står de sammen ved porten og prater. Han er synlig lettet, glad, og jeg kan ikke la være å tenke at de er et slags lite lag som har fått til noe sammen. Det gjelder også for henne som vitner med broren sin ved sin side. De er to. Han sier ingenting, men står sammen med henne mens hun forteller hva som skjedde, hva det har gjort med livet hennes. Noen ganger er det familiemedlemmer, andre ganger venner eller kolleger, men også advokatene trer flere ganger støttende til uten å si noe selv, og med eller uten papirlommetørklær. Aldri tidligere har ofrene fått så mye plass i en fransk rettssak, men det trengs åpenbart flere for å kunne vitne.

Hva med de tiltalte? Hva har de fortalt, og hvordan har de bidratt til å belyse det som skjedde? Til forskjell fra Baader-Meinhof-gruppa på 1970-tallet eller høyreekstreme gjerningsmenn i vår samtid, har ingen av de tiltalte i Paris gjennomgående prøvd å bruke retten som en plattform for å formidle sin ideologiske overbevisning til en breiere offentlighet. Tre av dem snakket i begynnelsen av rettssaken, men bestemte seg deretter for å tie. Utfallet av rettssaken var allerede bestemt, mente de. De ble ikke virkelig hørt i det franske rettssystemet.

Med Salah Abdeslam var det omvendt. Han hadde i utgangspunktet ikke tenkt å snakke i det hele tatt. Advokatene stilte ham spørsmål, og han tiet. Men underveis i rettssaken skjedde det åpenbart noe med ham. Han begynte å snakke og svarte på spørsmålene som ble stilt.

«Han er skilt nå, forteller han. Det gikk ikke lenger, han har vært deprimert så lenge»

Abdeslam forsøkte, som flere av de andre, å snakke seg selv ut av de alvorligste tiltalepunktene, for eksempel ved å hevde at det ikke var bombebeltet hans som ikke hadde virket, men han selv som hadde ombestemt seg. Han ville ikke sprenge seg selv og andre i lufta slik det var planlagt, for det var ikke humant å drepe uskyldige mennesker.

Han kom også med en oppfordring til dem som ble rammet av angrepene, om at de skulle «hate ham med måte». På et tidspunkt ba han om deres tilgivelse. Samtidig opprettholdt han forståelsen sin av at terrorangrepene var legitime, sett i lys av Frankrikes deltakelse i militære operasjoner i Syria.

Etterforskningen har tatt lang tid. Det er mer enn seks år siden angrepene fant sted. Og rettssaken har vært langsom. I perioder har den dessuten blitt fullstendig overskygget av andre begivenheter, som krigen i Ukraina og det franske presidentvalget. De aller fleste av vitnene sier likevel eksplisitt at det er viktig for dem å kunne fortelle i retten. Det gjør både hun i den store hettegenseren, hun som gråt allerede før hun hadde begynt å snakke og hun i den røde skjorta som hadde marokkansk bakgrunn – det var hun som henvendte seg direkte til de tiltalte på arabisk. Og hun som selv var jurist, veltalende og energisk, før det på et punkt bristet, også for henne, og den elegante dresskledde faren som hadde lett etter sønnen sin på alle sykehusene i Paris den natta.

Mange av dem takker retten. De sier takk fordi de har kunnet vitne. Er det vanlig, funderer jeg. Gjør man det i Frankrike, gjør vi det hjemme i Norge? Og hva er det egentlig de takker for? Det er en intensitet i disse vitnesbyrdene som det er vanskelig å beskrive. Det er noe som står på spill, her i denne salen. Jeg får inntrykk av at det å fortelle i retten handler om en slags kollektiv rekonstruksjon av det som skjedde, men det blir tydelig hvordan det også dreier seg om en mer individuell rekonstruksjon av dem selv.

Det er allerede blitt skrevet mange litterære tekster om disse terrorangrepene, og det kommer til å bli skrevet flere. Har de noe til felles, rettens og litteraturens fortellinger? Visst er de institusjonelle rammene forskjellige, visst kan litteraturen eksperimentere og utforske virkeligheten på særegne måter, som når norske Endre Ruset lar deler av obduksjonsrapportene etter 22. juli-terroren inngå i diktet «Prosjektil», eller når franske Catherine Meurisse forteller om angrepet på Charlie Hebdo i sine tegneseriestriper. Men likevel, både retten og litteraturen responderer kreativt på radikale normbrudd, og fortellingene gjør noe med hendelsene. Det dreier seg om en pågående bearbeidelse av kriseerfaringer og kollektive normer.

Terrorangrepene 13. november 2015 fulgte bare ti måneder etter en serie angrep i januar samme år, også de i og rundt Paris. Det var da redaksjonen i satiretidsskriftet Charlie Hebdo ble rammet. Terroren i Paris i 2015 er blitt framstilt som en enestående krisesituasjon. Sosiologen Gérôme Truc ser litt annerledes på det: Visst dreier det seg om kriser, skriver han i boka «Facing Terrorism in France», men samtidig må terrorangrepene i 2015 sees på som del av en lengre historie. Siden 1980-tallet har man i Frankrike hatt flere bølger av angrep utført av ulike islamistiske grupper.

Med onsdagens dom er en juridisk bearbeidelsesprosess avsluttet, men både traumene og det politiske konfliktstoffet vil fortsette å prege det franske samfunnet.

Build env: production, running in production mode, Sanity: production