I en periode på slutten av 1700-tallet befant konseptet rettigheter seg i en beklemt situasjon. Rettighetene hadde oppstått i opposisjon til den absolutte kongemakten, som små lommer av makt mot monarken og staten han legemliggjorde. Det var i første rekke former for makt som grep inn overfor folks kroppslige integritet, som makten til å torturere folk og å holde dem innesperret uten dom. Da revolusjoner snudde verden på hodet og makt ikke lenger rant nedover fra en konge utpekt av gud, men fra folket og opp, oppstod spørsmålet om man lenger trengte rettigheter; var ikke begrensninger på en stat styrt av folket selv overflødig? John Adams gikk så langt som å si at demokratisk despotisme var en selvmotsigelse.