Lang vei igjen
De vil dokumentere Sør-Afrikas skeive historie:

– Vår ambisjon er å motbevise forestillingen om at LHBT-personer er uafrikanske, sier Keval Harie.
Han er daglig leder for Gala Queer Archives i Johannesburg, tilknyttet Universitetet Witwaterstrand, som dokumenterer skeiv historie gjennom og etter apartheid i Sør-Afrika.
Klassekampen møter Harie og kollegaen hans, Karin Tan, i Oslo sentrum. De er invitert til Pride-feiringen denne uka av Studenter og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH). Gala ble opprettet i 1997, med mål om å gi plass til skeive i den nasjonale historiefortellingen i kjølvannet av apartheid.
– Mange ser på arkiver som apolitiske og nøytrale. At Gala er et skeivt, farget og feministisk arkiv, er i seg selv meget politisk, sier han.
Unntakslandet Sør-Afrika
Det afrikanske kontinentet er hjem til nesten halvparten av de 68 landene i verden som forbyr sex mellom menn. Homofili straffes med alt fra to års fengsel i Burundi til dødsstraff i Nord-Nigeria, ifølge Amnesty International.
Som det eneste afrikanske landet som tillater likekjønnet ekteskap, er Sør-Afrika eksepsjonelt. Det har det vært siden 2006 – tre år før Norge.
Sør-Afrika er også blant et fåtall av afrikanske land som tillater sex mellom personer av samme kjønn, sammen med Botswana, Mosambik og Angola. Sistnevnte avkriminaliserte sex mellom menn i fjor.
Det betyr imidlertid ikke at livet for skeive i Sør-Afrika er en dans på roser.
– Skeive sørafrikanere har juridisk beskyttelse på den ene sida og møter sosial fordømmelse på en annen, forteller Harie.
Gala har i fem år forsøkt å samarbeide med det sørafrikanske utdanningsdepartementet om seksualundervisning. Prosessen har imidlertid stoppet opp på grunn av motstand fra foreldre og lærere.
– Mange konservative vil at seksualundervisningen skal skremme unge fra å ha sex gjennom å informere om farene ved hiv/aids og tenåringsgraviditeter, samt undervise avholdenhet, sier Harie.
Pioner i fokus
Karin Tan er initiativtaker bak utstillingen Kewpie – The Daughter of District Six, som viser fotografier av dragartisten og frisøren Kewpie fra i Cape Town på 1950-tallet.
– Mange forbinder drag- og ballroomkultur med USA, men for oss var det viktig å vise at skeiv performance har eksistert flere steder, også i Afrika, sier Tan.
En miniatyrversjon av utstillingen skal vises på Oslomet til høsten når de skal opprette Skandinavias første dragstudium. Gala har 700 bilder av Kewpie og hennes søstre, som var åpenlyst skeive til tross for at det var ulovlig under apartheid.
– Kewpies hårsalong ble et viktig samlingspunkt for svarte skeive i Cape Town, forteller Tan.
Det levende kulturlivet i District Six sammenlignes ofte med Harlem-renessansen i New York. Derfor var det sårt når hovedsakelig fargede ble tvangsflyttet fra området av apartheidregimet, sånn at det kunne bli en hvit forstad. Kewpie ble også tvangsflyttet og endte opp med å bo et annet sted i byen før hun døde lutfattig i 2012.
– Kewpie er Galas skytsengel, sier Harie.
Under åpningen av Kewpie-utstillingen i 2018 leste poet og transaktivist Ayanda Denge opp et dikt. Bare et par dager seinere ble Denge drept.
– 26 transpersoner ble drept i fjor, og mange drap forblir urapportert. Graden av vold vi møter, er utilgivelig. Ayanda skulle vært her nå, sier Harie.
Mangel på kunnskap om transhelse
– Det er mange gode organisasjoner som arbeider for skeives rettigheter i Sør-Afrika, men de kan ikke og skal ikke erstatte det offentlige, sier Jude Arun Daya, transaktivist og psykologistudent ved Universitetet i Cape Town.
Han skriver masteroppgave om transmenns erfaringer i sørafrikansk psykisk helsevern. Situasjonen er vanskelig. På sykehus blir transmenn lagt inn på kvinneavdelinger, omtalt med feil pronomen som hun/henne og utsatt for «deadnaming», altså å bli kalt for det navnet man brukte før man transisjonerte.
– I beste fall møter man uvitenhet, i verste fall intoleranse, sier han på telefon fra Cape Town.
Mange tror townshipene – underprivilegerte områder med primært svart og farget befolkning – er homofobiske og at de hvite forstedene er homovennlige, men Daya advarer mot en slik forenkling.
– Konservative folk i hvite forsteder kan være svært fordomsfulle og utgjøre en enorm psykisk belastning på LHBT-personer, sier han.
Han peker mot den økende tendensen hvor amerikanske evangelister finansierer homofiendtlig informasjon og anti-LHBT-retorikk i flere afrikanske land, inklusiv Sør-Afrika.
Å oppsøke trygg og transvennlig helsehjelp er ofte dyrt og privat. Det gir hvite og andre ressurssterke LHBT-personer en klar fordel.
– Noen hvite homofile cismenn som lever åpent, forstår ikke alltid at mange skeive, særlig svarte og fargede, lever i skapet fordi det å være åpen kan få alvorlige konsekvenser, sier Daya.