I slutten av april dro jeg til Dublin sammen med faren min, i det som på kort tid utvikla seg fra å være en nokså rolig far-og-sønn-tur til en heseblesende smørje av jobb, fulle skandinaviske kolleger (hans), liberale mengder væske og turer langs Liffey (i parentes bemerket den minst – og dermed mest – sjarmerende storbyelva jeg har møtt). Jeg ble gående en del på egen hånd, trøtt og forstoppa, fram og tilbake i gater jeg, tross i at det var første gang, følte meg hjemme i. To dager seinere dro vi sørover ut av bykjernen og mot Sandycove, til det såkalte «Joyce-tårnet», hvor James Joyce bodde seks turbulente døgn i 1904, en erfaring som la grunnlaget for det første kapitlet i «Ulysses»: Stately, plump og så videre. Og der var grunnen til at vi dro nedover stranda i det hele tatt: at jeg, for ti år siden, hadde lest Olav Angells «Ulysses»-oversettelse – og at boka aldri har gitt slipp på meg siden.