Kort tid etter gjenåpningen i vinter dro jeg til det nye Munchmuseet, og da jeg sto i den overfylte garderoben og pliktskyldig låste jakka mi inn i et skap, ble jeg slått av alle luktene. Etter å ha rygget unna folk i nesten to år var det intimt å få disse private odørene rett inn i systemet. Ymse parfymer like ved, kraftig liljekonvall, noe moseaktig, mørkt, noe blomstrende, friskt. Men også svette, lukta av sure klær som har ligget for lenge i maskinen, en promp! I garderoben!

Et nyvaska hår fløt forbi nesa, og jeg snuste inn så hardt jeg kunne. Lukta av fremmede mennesker. Jeg hadde nesten glemt hvor overveldende den kan være, når de kommer tett på.

Under pandemien var fysisk avstand målet. Som en bieffekt økte også den mentale avstanden. Foruten den beryktede kohorten gikk vår eneste forbindelse til andre via skjermen. Finjusteringene glapp. Det er ikke usannsynlig at noen diskusjoner i denne perioden ble et knepp mer oppildnet enn de hadde behøvd å bli, all den tid vi satt i vår monotone, kjedelige isolasjonshverdag.

Under koronaen begynte jeg å tro på fortellingen om at vår tid er en polarisert tid. Og begynner man å tro på narrativet, er det lett å la seg rive med. Felles avsky for andre er så suggererende at den kan få de beste blant oss til å miste sidesynet.

Det er ikke det at vi er uenige som er problemet, men at vi tåler uenigheten så dårlig. Av og til det kan det virke som om dem som mener mest og høyest, tåler uenigheten dårligst. Og det er kanskje ingens skyld, når offentligheten anser ambivalens og usikkerhet som et svakhetstegn.

I en krisetid, der pandemi er blitt avløst av krig i Europa, kjennes også uenighet mer risikabelt. Tydeligst ser vi det nå i utenrikspolitiske diskusjoner her hjemme, hvor rommet for den tidligere bejublede meningsutvekslingen er blitt minimalt.

Da statsminister Jonas Gahr Støre gjestet Bergens Tidenes podkast «Nokon må gå» i forrige uke, åpnet han med å snakke om norsk EU-medlemskap. Støre fortalte om viktigheten av å leve med ulike standpunkt, både innad i partiet og med samarbeidspartner Senterpartiet. «Vi tåler uenigheten godt», sa Støre, «og vi blir til og med klokere av det, tror jeg». Forbilledlig åpent og lyttende, men ett og et halvt minutt seinere konstaterte statsministeren at partiet Rødts motstand mot svensk og finsk Nato-medlemskap var en «en autoritær og forblindet holdning».

I et så stort og viktig spørsmål som norsk sikkerhetspolitikk ønskes ikke diskusjonen velkommen, og vi blir i alle fall ikke klokere av den. De få motstemmene som finnes, møter tungt skyts fra kommentariatet og fra partier som har funnet sammen på tvers av venstre–høyre-aksen. De selvutnevnte ytringsfrihetens riddere i skinnende rustning vil ha seg frabedt meninger som strider mot deres egne. På hver side står fotsoldatene klare til å grave skyttergravene dypere, avgrunnen mellom oss større.

Uff, nå blir jeg selv sleivete. Det er så mye å hisse seg opp over, så lett å latterliggjøre, og det er så vanskelig å holde hodet kaldt når alt virker så usikkert. Poenget er uansett at når jeg går ut og møter folk – på butikken, på jobben, hvor-som-helst – så framstår ikke verden polarisert, og uenighetene er sjeldent uoverkommelige. Avgrunnen ikke uendelig. Noen ganger er vi bare veldig uenige, og det tåler vi.

Fortellingen om det polariserte samfunnet er nettopp det: en fortelling. Og noen tjener på at vi kjøper narrativet.

Forfatteren Ali Smith har denne uka gjestet både Litteraturhuset i Oslo og Litteraturfestivalen på Lillehammer, og hun ble intervjuet i denne avisa forrige lørdag. I intervjuet kommenterer Smith juvet som ble skapt mellom mennesker under brexit-avstemningen, og at ingen maktpersoner i britisk politikk har gjort noe for å reparere skaden, all den tid splittelse er nyttig for dem. Brexit er en av flere politiske hendelser som danner bakteppe for Smiths årstidskvartett – fire romaner skrevet så tett som mulig på vår egen samtid.

Der samfunnet i romanene ofte er representert som avgrensinger og makt – gjennom portvoktere, politi, grensevakter og passkontrollører – er møtene mellom de mange karakterene åpne, overraskende og morsomme. I Smiths siste utgivelse «Companion Piece» møter vi en forteller som er blitt passiv under koronatåka (ikke engang ordspill gleder henne lenger). En tilfeldig telefonoppringning fra en gammel medstudent vekker fortelleren til live. Den tidligere medstudenten forteller en historie om en gammel låsemekanisme, som pirrer hennes nysgjerrighet mot omverdenen: «Something about the story of that lock mechanism had unlocked something in me.»

Smiths romaner er fulle av slike tilfeldige møter mellom mennesker, som sender hovedkarakterene ut i uventede retninger. Og hun romantiserer ikke. Gnisninger, hat og utestengelse er til stede i romanene.

Men Smiths litteratur insisterer likevel på at vi har noe felles som binder oss sammen på tvers av sted og tid – også i the worst of times. Fortellingene selv kan være slike forbindelseslinjer. Slik fortellingen om et polarisert og dypt splittet samfunn kan avle hat eller nummenhet, skaper Smith fortellinger som åpner oss mot verdens underfundighet – fortellinger som får oss til å møte en fremmed med et «hallo».

Smith sa her i avisa: «Strekk deg over avgrunnen. Finn felles grunn!» Det er enklere sagt enn gjort, men definitivt lettere når vi møtes ansikt til ansikt. Selv om man risikerer at det man møter, kan lukte – jeg klarer ikke dy meg – både liljekonvall og promp.

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Amalie Kasin Lerstang og Espen Haavardsholm skriver med bløt blyant på lørdager. «Av og til det kan det virke som om dem som mener mest og høyest, tåler uenigheten dårligst»