Nå viser kalenderen juni, og det er kanskje på tide å ta ned fuglemateren? Skjønt, det er nå gjøk, sissik, trost og stær alle har vendt tilbake, og vi har fått litt større variasjon enn den evig skrubbsultne gråspurven som har hjemsøkt vår fuglemater vinteren igjennom. I det lengste drømte jeg om at dompappen fra mine barndomsminner skulle komme på besøk, men slik ble det ikke. Det er sikkert klimaendringene. Eller at vi bor midt i byen. Eller veibygginga til den forrige regjeringa. Eller domstolsreformen-reformen. Fuglemateren har, som alt annet i samfunnet, blitt politisk. Behovet er åpenbart mindre nå, og jeg lurer på om jeg bare syr puter under vingene på disse småfuglene ved å ikke ta den ned. Slik klassisk høyrepolitikk kan vi ikke være bekjent i vår husstand. Det kan jo være noen småfugler har særskilte behov og ikke klarer å finne mat, selv nå som snøen har gått? Vi bør holde fuglemateren full for dem. Hva med snylterne? Skal vi ha et tillitsbasert system for hvem som får mat? Frøsnyltere ødelegger for de som virkelig trenger solsikkefrøene. Er egentlig frøsnyltere et problem? I vinter har vi hatt tilfeller av skjære på meisebollen. Slikt kan vi ikke akseptere. Fuglemateren er avhengig av at ikke de største og mektigste beriker seg på våre felles goder. Forleden kom det et stillits-par og spiste på fuglemateren. Det er vakre fugler, og jeg forsøkte febrilsk å ta bilder av dem. Burde jeg holdt avstand og ikke objektifisert dem. Går det bra, siden bildene ble veldig dårlige? Og hvor selger de egentlig fuglemat nå utenom sesongen? Vi er tomme. Hvis vi ikke klarer å fylle på burde vi kanskje bare avvikle hele ordningen. Naboen har tatt ned fuglemateren sin. Vi følger strømmen. Jeg tar ned vår. Konsulenten