Akkurat nå

Denne trangen til å ville definere seg selv, sine preferanser, i artikulerte helsetninger. Den er ikke bra, den vitner om for få reelle bekymringer, for lite ytre stimuli.
Jeg lytter mer enn jeg snakker. Jeg kan ikke fordra folk som kommer for seint. Jeg har alltid likt å være i naturen. Ja vel. Men siden det er sånn fatt med meg: Jeg husker lite fra barndommen, eller jeg har bare en vag oppfatning av meg selv og omgivelsene mine; stort sett sitter bilder og enkeltsituasjoner igjen.
Tyggispapir i blåbærlyngen. På hodet i svømmebassenget på blåtur, vannet farget rødt. Gunn-Helen i avklipte sjøstøvler. Solbrent på ryggen, sist i køen til rutsjebanen. Lukta av en gul fotballdrakt med nummer 15. Bilder, fornemmelser, men sjelden ord, noe som er sagt eller skrevet. Det samme som ungdom og voksen – jeg kunne aldri sitert en setning, selv ikke fra bøker som virkelig har gjort inntrykk. Men noe sitter i, som denne setningen fra en hustavle hos besteforeldrene mine på morssida, i strie, med de ulike matvarene brodert inn i rødt og hvitt: Kjøtt og fisk, brød og melk, smør og ost er sikringskost! Sikringskost er ikke det samme som såkalt «trygg mat». Sikringskosten er sikker fordi den dekker det vi trenger ernæringsmessig, tenkte vel de gamle. Og emosjonelt, vil jeg legge til.
For her jeg sitter i en leilighet i Tromsø, eid av pensjonister, med plastduk på kjøkkenhyllene og matchende blå roser på skuffer og skap, er hangen til sikringskost utløst av et behov for samsvar, for kontinuitet, for at noe skal gå opp. Så jeg spiser blodpudding med sirup og rosiner. Karbonader med kålstuing. Spekesild med kålrabi, løk og rødbete. Og potet, så klart. Pakka med pasta ligger uåpnet i kjøkkenskapet.
Nil