Tass, tass, tass. Tenk at en tiåring tasser nesten akkurat som en treåring. I søvnen blir du mindre, mørket pakker deg inn og krymper deg. Ansiktstrekkene dine, som holder på å bli tydeligere, mer markerte, blir plutselig mykere, i søvnen. I senga, om natta, da er du ikke den tenåringen du snart skal bli, du strekker deg ikke. Du krøller deg sammen, trekker beina oppunder deg, ruller deg inn i dyna og mykner i hele kroppen. For et øyeblikk, for en natt bare, trenger du ikke strekke deg, det er en pause fra alt du jobber med i løpet av dagen, der du strekker kroppen, strekker tanken, ser framover. I natta gir du kroppen din lov til å se innover, til å være bare der du er, akkurat nå, og være i mørket. Men kroppen din har jobbet hele dagen, den går på høygir, og noen ganger er ikke kroppen din klar til å falle inn i mørket. Da kommer du tassende ut, med hendene foran øynene for å skjerme deg mot lyset som plutselig kjentes så skarpt.