Jeg husker en revyvise fra fredsvåren 1945: «Da freden brøt løs, jeg glemmer det ikke, vi gikk i en rus uten noe å drikke.»

En lignende euforisk fredsrus opplevde jeg da vi først på 1990-tallet fikk høre om Gorbatsjovs revolusjonerende politikk: glasnost og perestroika. Atomtrusselen, som hadde ligget som en uopphørlig mare over oss i årevis, var som et ved et mirakel borte. Min begeistring for Gorbatsjov ble grenseløs. Var det mulig? Jeg måtte til Russland, og ble med på en temareise til Moskva, St. Petersburg og Jalta.

Det var fascinerendeå befinne seg i omgivelser som jeg før hadde sett på som skremmende og utilgjengelige. Den røde plass og Lenin-mausoleet trakk meg straks til seg som en magnet. Bildene derfra, av de fryktinngytende militærparadene overvåket av de gamle steinansiktene til hierarkiet i den sovjetiske ledelsen, sitter fast på min retina. Jeg vendte tilbake til dette nifse åstedet flere ganger, blant annet for å fange det magiske øyeblikket med vaktskiftet. Påtroppende og avtroppende vakter skiftet plass som marionetter i et klokkespill, lynraskt som et tryllenummer.

I den store ridehallen Manesjen åpnet den første usensurerte maleriutstillingen. Der rådet det en merkbar nervøs atmosfære, som om vi så på noe forbudt – bilder med motiv fra krigen i Tsjetsjenia.

Jeg streifet rundt i gatene også om natten, av en merkelig nysgjerrighet. Uten frykt, som for å teste den nye tid. Jeg så ikke én politimann!

I Jalta fikk jeg nok en førstegangsframføring av et tidligere forbudt kunstverk. En skuespillerinne fra det progressive Tagankateatret i Moskva resiterte Anna Akhmatovas mektige diktsyklus «Rekviem», en dødsmesse over ofrene fra Stalin-tiden. Resitasjonen ble forsterket ytterligere av at de briljante Moskva-virtuosene samtidig framførte Sjostakovvitsj kammersymfoni, opus 110 A. Den heftige musikken er så kongenial med diktet at man kulle tro Sjostakovitsj kjente til det.

I Jalta besøkte jeg Anton Tsjekhovs hjem. Til guiden fortalte jeg at jeg nylig hadde spilt i et stykke, «Tsjekhov-Tsjekhova», om brevvekslingen mellom Anton Tsjekhov og skuespillerinnen Olga Knipper, for Riksteatret. Guiden tilkalte straks direktøren for museet. Resultatet av møtet med direktøren førte til at Riksteatret året etter ble invitert med «Tsjekhov-Tsjekhova» til Tsjekhov-festivalen der. Forstillingen ble simultanoversatt til russisk. I en sammenkomst etterpå ble det holdt taler av vertskapet, men vi gjestene hadde ikke forberedt oss på det. Men så kom jeg på at jeg tidligere i en egen kabaret hadde framført Prøysens «Du ska få en dag i mårå» på russisk. Så jeg stod opp og takket for oss med Alf Prøysens håpefulle ord om en morgendag med både glasnost og perestroika: «Tvåj dinjåk nastanjet zaftra bes pamarki tchist i sviesh, i dadut tjibi bumagi i svitnich karandachai».

Hvis du er veldig interessert i busser, må du komme deg til Nagoya i Japan. Der tilbyr busselskapet Shachi Bus en femtimers busstur helt uten mål og mening. Det finnes ingen stopp på turen, man kjører bare rundt. Men bussen tar deg forbi Shachi Bus’ billettkontor og veien Tokiri Kaido, som har mange vanskelige svinger.