Det hadde vært en eviglang kamp mot ikke bare den hviskende stemmen i hodet, men hele bygda – naboer, lokalpolitikere, tanter og katter og hunder, til og med fyren bak kassa skvatt til når hun kom inn døra – å få Guttungen hjem igjen var lettere sagt enn gjort, noe som kanskje ikke var så rart, tenkte mora, anklagene tatt i betraktning. Gjelda sto opp til øra etter pantsetting av rubbel og bit for utallige advokater, privatetterforskere og hva enn en kunne kjøpe av meningsfeller, og det hadde jo gitt resultater til sist: Nei, ingen frikjennelse, men Guttungen fikk i det minste komme hjem. «Guttungen» passet kanskje ikke lenger heller, der han satt i sofaen med en øl i neven og potetgullskåla vuggende på vommen. Tjafsete grånet hår over øya, brei og høy som en traktor hadde han blitt også. Men han var jo Guttungen sist han satt der i sofaen, selv om lite var å kjenne igjen i det sløve blikket som nå sveipet seg gjennom grunnpakka til RiksTV. Mutt hadde han blitt også. Han så rett og slett mannevond ut der han satt. Ei vanskjøtta bikkje, tenkte mora. Og så var det den hviskende stemmen, at foreldreinstinktet hadde satt skylapper for øya hennes. At alt strevet og beinranglet hun hadde blitt som følge av det, var i ugjerningens tjeneste. Hun hadde sikkert kunnet dikte opp en nokså fornuftig forklaring om han hadde kommet hjem den dagen for ti år sia, kølsvart av sot med en eim av rødsprit i klærne og en tom pakke fyrstikker i baklomma. Han hadde bare vært i nærheten, hadde han sagt, og løpt inn for å redde dyra og bonden, uten hell vel å merke. Om natta hørte hun for seg dyreskrikene fra fjøsen. Nei, det er vel uansett på tide å bytte ut gassovnen, tenkte hun og gjemte alle fyrstikkene i huset.