Sondre Lerche sitter på kjøkkenbenken med gitaren. I rommet, som også er hans egen stue, står rundt 20 gjester. Han synger: Turns out I’m sentimental after all, aller første sang han skrev til albumet «Avatars of Love», den siste dagen han bodde i Los Angeles, 13. mars 2020. Arrangementet på albumet er med strykere, band og filmatisk etterklang. Hjemme på kjøkkenbenken er det bare stemmen og gitaren, uten andre forsterkninger, men med vel så mye inderlig og nostalgisk innlevelse.

Etter tretten år i New York, og drøye to år i Los Angeles, har bergenseren flyttet til Oslo. Før han i høst kjøpte bolig på Grünerløkka, bodde han imidlertid et drøyt år på Møhlenpris i Bergen. Noen intense måneder, der det meste av tiden ble tilbrakt på hybelen, eller i lokalene til studiofellesskapet Bergen Kjøtt, samt et par andre lokale studioer. Om han da ikke var ute og løp sånn omtrent 80 kilometer i uken, for å trene seg i form til maraton, eller tok en avstikker til Trevarefabrikken i Lofoten for å skrive enda en bok, eller ordnet med det praktiske rundt vinlansering.

Innimellom turnerte han også, kjørte land og strand rundt og spilte solokonserter i etterkant av forrigeskiva «Patience» (2020).

– Når jeg ser tilbake på denne tiden gir det ingen mening. For jeg festet også veldig mye. Det var en merkelig hektisk ekstase. Jeg skjønner ikke hvordan jeg gjorde det. Og jeg tror ikke det er sunt å holde på sånn særlig lenge, for jeg følte en veldig lettelse da plata var ferdig. Du kan ikke ha det så hektisk, så gøy, og samtidig være så disiplinert og effektiv, så lenge, sier sangeren og låtskriveren når vi møter ham på en av stamkafeene i Oslo sentrum, dagen før den intime stuekonserten.

– Jeg ber om veldig mye. Mye tid. Det er jo en omfattende plate. 86 minutter, om du skal høre den en gang – og jeg vil jo helst at du skal høre den flere ganger. Det gir en tilspisset følelse, sier han.

– Musikken føles som en helt ny bølge, på et helt annet nivå enn hva jeg har nådd tidligere. Samtidig har jeg holdt på så lenge at jeg er åpen for at det kanskje bare kjennes radikalt for meg. Men i min kontekst, for mitt arbeid, er dette en annen tidsregning.

«Avatars of Love» er spilt inn i fire ulike produksjonskonstellasjoner. Samarbeidet med produsentene Kato Ådland, Matias Tellez, Alexander von Mehren, Chris Holm, samt Vetle Junker og Jørgen Træen, har foregått parallelt. Lerche sier det har vært essensielt for plata å få jobbe med vennene sine. Pandemien ga ham lov til å komme hjem. Han ble frigjort fra eventyret «USA-Sondre», og kunne kjenne på det privilegerte spillerommet han har bygget opp gjennom tjue år som norsk popstjerne.

– Jeg har aldri skrevet så intenst, levende og fritt. Det bare ballet på seg. Skulle jeg spilt dette inn med bare én co-produsent, hadde jeg slitt ut vedkommende ganske raskt. Jeg har vært i en sone der jeg har hatt mer kapasitet enn vanlig. Disse parallelle prosessene har vært nødvendige for å jobbe raskt, sier han og knipser med fingrene for å beskrive hvor kort tid det har vært fra låtidé til produksjon.

– Jeg har alltid følt meg som en romantisk låtskriver, melodisk og harmonisk. Turns out I’m sentimental after all. Den setter litt tonen for plata. Det er sorg og romantikk, sentimentalitet og nostalgi, som kanskje er to sider av samme sak. Nå følte jeg at jeg greide å romme øyeblikket i sanntid også, det som skjer her og nå. Å fange opplevelsen av lidenskap og begjær, uten å være redd for også å se tilbake. Det å skrive sanger handler om å gjennomskue deg selv. Om det er deg selv for ti år siden, så er det jo etterpåklokskap, men det er likevel interessant å utforske i en sang. I sangen har du mulighet til å beskrive hva som hadde skjedd om du hadde hatt denne innsikten tidligere.

For at det ikke bare skulle være «bergensluft» på albumet, sendte han forespørsler ut i verden. Gjestebidragene kommer fra japanske CHAI, den L.A.-baserte harpisten Mary Lattimore, tidligere New York-nabo Felicia Douglass (fra Dirty Projectors), brasilianske Ana Müller og Rodrigo Alarcon, mens irske Sean O’Hagan fra The High Llamas bidrar med fire strykearrangement spilt inn i London. Ett arrangement er av samtidskomponist Øyvind Torvund. Aurora dukker også opp.

– Dette bidro til å gjøre albumet til en slags episk reise. Låtene skjer ikke bare i studio, ikke bare i mitt hode. De lever uti verden også. Spesielt med pandemibegrensningene har det vært frigjørende å bare sende av gårde spor. Som å skyte piler til steder jeg har bodd eller musikk jeg har tilknytning til. Japan og Brasil er litt kreative hjem for meg.

– På de forrige platene har låtstrukturene ofte gjort det vanskeligere å finne plass til alle de musikalske rommene som lever inni meg. Mens her, og det har skjedd organisk, så begynte jeg å skrive låter som går i sirkel, som ikke nødvendigvis har refreng eller hook, men bare ønsker å fange et rom eller en tilstand. Noe som gjør dem annerledes. Og den eneste grunnen til at dette først kunne skje nå, er at tekstene innehar en helt annen presisjon og detaljrikdom, som driver sangene i større grad enn før.

Lerche snakker med en genuin og energisk kombinasjon av ubeskjedenhet og ydmykhet. Slik nesten bare bergensere, og den som er sikker i sitt fag, kan.

– Tidligere har jeg ikke følt at jeg har skrevet tekster som kan forsvare at jeg dveler musikalsk, tar meg god tid, som nå. Mitt mål er alltid å skrive litt rikere for hver gang, jeg vil kun overgå meg selv. Jeg er veldig stolt av arbeidet mitt, alle platene mine, med alle sine styrker og mangler. Men jeg ønsker jo fremgang. Derfor er det tilfredsstillende å merke at det stemmer at du skriver deg god, synger deg god. Over tid betyr det noe.

– Og så er det klart at dette sammenfaller med uttrykksbehov og trygghet i det man gjør. For min del har det også hatt noe å si at jeg har skrevet bøker, og fått bryne meg på andre tekstformater. Jeg føler at jeg har vokst på det. Når du skriver en sang lener tekst og melodi seg på hverandre. En poplåt kan alltid gi mening, uten å være poesi eller intellektuelt elegant. Utenfor musikken har du ikke det samspillet.

De siste to årene har han også eksperimentert med tanken om å ha en kort reise fra idé til gjennomføring. Det å få ting gjort. Gjennomføring gir tilfredsstillelse, selv når det viser seg at noe ikke går. Da er det forsøket som har en verdi.

Han skylder på pandemien for at eksperimentet har funket.

«Det å skrive sanger handler om å gjennomskue deg selv.»

– Etter at jeg flyttet til Norge, ble jeg manager for en artist som heter Sondre Lerche. Han er ganske ambisiøs. Så jeg må levere. Jeg har lengtet etter å slippe forsinkende mellomledd. Jeg fikk sjansen til å se om jeg faktisk kan greie meg bedre på egen hånd. Det er mye jobb, men veldig lystbetont, sånn bortsett fra søknader. Jeg liker å skape, liker å formidle, som jo er det jeg driver med. Dessuten liker jeg estetikk, vakre ting, og jeg liker å underholde. Det kan by på motstridende interesser. Derfor er det bra å ha en god manager, hehe.

Lerche beskriver låtskriveren som ruser seg på det å skape, uten tanke for verden utenfor, han som føler seg fri nok til å lage låter på ti minutter – i kontrast til artisten som gjerne skulle sittet på fanget til hver enkelt publikummer og har ambisjoner om stadig større scener. Skrivingen er egoistisk, selvsentrert, for å unndra seg andres forventning – mens konsertene gir Lerche friheten til å oppfylle publikums forventninger om å bli underholdt.

– Jeg er ikke bekymret for hvordan jeg skal gjøre disse låtene solo. Alle låtene kommer fra en gitar på kneet mitt, tatt opp med «voice-memo» på iPhonen. Jeg vet alltid at jeg kan ta låten tilbake dit. Jeg skriver sanger jeg ønsker skal leve sterkt i versjonen hvor alt jeg har er akkorder, tekst, melodi og enkel rytmikk, samt alle disse versene. Den kjernen skal være god nok. Det skal være nok mat til at jeg ikke trenger band eller orkester. Men jeg vil ha det likevel, i studio. For da vil jeg forske på hvordan det kan bli en mytisk, magisk opplevelse, innspillingsmessig.

For Lerche er det bare snakk om ulike tolkninger – en serie uendelige tolkningsmuligheter av det samme materialet, i platestudio og utenfor. Det visuelle er også viktig: videoene, albumcover og denne gangen også en kunstutstilling. Nikolai Torgersen, som han ble kjent med før Torgersen ble landets heteste bildekunstner, har tolket låtene. Bildene skal auksjoneres bort, inntektene går til tre ulike veldedige formål. Selve albumtittelen henspiller også på en tolkning. En tolkning av deg selv.

– Alle som går på en scene, velger å spille med på en idé om seg selv. Disse sangene er opptatt av dette performative i handlinger og ritualer. På scenen er det konkret, men avatarene vi ikler oss finnes jo også i andre relasjoner. For en fyr som opptrer mye er dette veldig interessant.

– Det er noe spennende å avkle en opptreden mens du står i den. Ikke for å si at det er tilgjort, men fordi det er en studie verd. Folk som sier de bare er seg selv, er jo det gøyeste. At noen tror de er hevet over det performative – det kan jo være sant, men jeg ser på det som høyst umulig. Alle ønsker en bestemt effekt eller dekke et behov når de gjør noe, og kanskje aller mest de som påstår noe annet. Og jeg har jo gjort det å opptre til et yrke, haha.

Vi kommer inn på manges forestilling om at popartister skal være den karakteren de synger om. At det som fremføres skal være «ekte» og opplevd på ordentlig. Men, som han sier, det er bare bærekraftig som skuespill. For ham må sangen gjenskapes hver gang den fremføres. Samtidig som han må være til stede i teksten for at han skal huske alle ordene. Disse nye lange sangene sitter på rams fordi Lerche har et forhold til hva som skjer i selve sangen. Som en skuespillers forhold til sin rollekarakter.

I begynnelsen av karrieren hadde han ikke samme eierskap til dette, i hvert fall ikke som underholder. Han forsøkte å unngå forventninger for å beskytte egoet. Lerche var redd for at avvisningen ville bli overtydelig om det så ut som at han prøvde for hardt å nå publikum. Nå eier han rommet, det være seg på scene eller kjøkkenbenk, innforstått om at han uansett vil gi publikummet mye. Avhengig av hva gjestene gir tilbake, får alle mer.

Hva mer, utover turneene, som kommer fra Sondre Lerche fremover, er derimot åpent.

– En rar følelse med denne plata, min tiende ordentlige, er følelsen av at den kanskje er min siste. At det er livets album. Det er jo ikke sant, for jeg kommer til å lage mer musikk. Jeg kommer til å spille til jeg dør. Så godt kjenner jeg meg selv. Men det er deilig å kjenne at dette verket, «Avatars of Love», det kan jeg ta med meg i graven – for det rommer hele livet.

«Avatars of Love» slippes 1. april. Utstillingen til Lerche og kunstner Nikolai Torgersen åpner på Kulturhuset i Bergen 31. mars og står til 24. april.