La meg med en gang innrømme at jeg, fra jeg hørte om den amerikanske essayisten Rebecca Solnits bok «Orwell’s Roses», har regnet meg som en spesielt interessert leser. George Orwell er en forfatter jeg holder høyt, blomstermotivet et motiv jeg fra tid til annen har samlet eksempler på (Dickinson, Cummings, Wergeland, Hofmo), og Solnit en essayist jeg har fulgt i noen år. Slike spesielt interesserte lesere er kanskje noe av det verste man kan få. De blir aldri fornøyde, tror de kan mer en forfatteren, krangler på detaljer, markerer revir, sitter gjerrig på sin tue. På den annen side skal det ikke alltid så mye til for å gjøre slike lesere tilfredse. De gleder seg hjertelig over det nye fellesskapet, legger seg i selene for å utøve kvalifisert motstand, og gir mer enn gjerne ved dørene til denne forfatteren som bekrefter ens egne lidenskaper. Endelig en som skriver om dette! Hva har hun funnet ut?