Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-familien bygger – blant annet – på skitne russiske penger.

Om å ha det gøy sammen

KUNST-OLIGARKIET: Cecilie og Kathrine Fredriksen – her med Nasjonalmuseets samlingsdirektør Stina Högkvist og direktør Karin Hindsbo – har bygget formuen sin blant annet på samarbeid med russiske statseide aktører. Det setter Nasjonalmuseets samarbeid i et grelt lys, skriver Jérémie McGowan. 8 © FOTO: MORTEN QVALE, NASJONALMUSEET

For nesten tre år siden offentliggjorte Nasjonalmuseet et omfattende samarbeid med Fredriksen Family Art Company. Gitt Russlands krig mot Ukraina er det nødvendig å se på avtalen på nytt med langt mer presserende kritikk. Museet har nylig sluttet seg til den globale motstanden mot russisk invasjonskrig ved å projisere et stort ukrainsk flagg på fasaden. Er det alt?

Da museumsdirektør Karin Hindsbo og daværende kulturminister Trine Skei Grande forsvarte Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-familien tilbake i juli 2019, virket de merkelig ute av takt med sentrale utviklinger i det internasjonale museumsmiljøet. Akkurat idet noen av de helt store aktørene, som Tate og British Museum sa opp langvarige gigantavtaler med Sackler-familien og British Petroleum på grunn av økende offentlig protest mot deres bånd til «blodpenger» og klimaødeleggelser, begynte Nasjonalmuseet å løpe i motsatt retning.

Også nå virker Nasjonalmuseets – og Kulturdepartementets – tilsynelatende kritikkløse frieri til Fredriksens pengestrømmer grovt i utakt med resten av verden.

Internasjonalt stilles det nå en rekke harde spørsmål. Ikke bare om hvorfor vi i Vest-Europa lar «hvitvaskede», «sportsvaskede», og «kulturvaskede» diktatur- og oligarkpenger omringe oss. Eller om hvordan stanken av skitne penger fra skatteparadiser, offshore-bankkontoer og usporbare datterselskaper så lett kan pakkes om til å framstå som veldedige donasjoner. Men også om hvorfor vi ikke tok dette opp på ordentlig før. Russland invaderte tross alt Ukraina allerede i 2014.

Det var i slutten av mai det året, da de første internasjonale sanksjonene kom mot Russland etter den ulovlige okkupasjonen av Krim, at Fredriksen-familiens selskap Seadrill inngikk en samarbeidsavtale med det russiske oljeselskapet Rosneft. Den russiske stat er majoritetseier i selskapet, og under signeringsseremonien sto president Vladimir Putin rett bak Rosnefts administrerende direktør Igor Sechin – som nå er svartelistet av USA, Storbritannia og EU.

En av Nasjonalmuseets to nye velgjørere, Kathrine Fredriksen, er mangeårig styremedlem i Seadrill. Selskapet så «enorme muligheter» og ingen problemer: «Vi opererer i mange deler av verden der det er eller kan være uro, så det er bare business as usual for oss».

Ni måneder senere ble «Storeulv», John Fredriksen tildelt «Russian Order of Friendship» av Putin.

«Selskapet så ‘enorme muligheter’ og ingen problemer.»

I oppbyggingen av sin formue har Fredriksen-familien ofte direkte motarbeidet internasjonal solidaritet, og aktivt alliert sine virksomheter på «feil side av historien» i det som bare kan kalles alvorlige etiske kriser. De har «kuratert» vennskapene sine nøye.

På 1980-tallet forsynte de apartheidstyret i Sør-Afrika med olje. I det samme tiåret var de aktive i Persiabukta som «livline til ayatollaen» og prestestyret i Iran.

Fredriksen-familien har opprettholdt den usolidariske virksomheten i senere tid. I 2010 holdt de på med oljeboring utenfor kysten av Burma på oppdrag fra landets militærjunta.

Den etterlengtede gløden fra Lyshallen på toppen av det nye Nasjonalmuseet ser nå ut til å mørkne allerede før åpningen. Her skal Fredriksen-familien etter planen finansiere flere utstillinger gjennom de neste ti årene, mens de sprer familiens merkevare og rebrander seg selv som velvillige, gullende rene kunstfilantroper.

For de som lurer på hvordan en kulturboikott i Norge kan eller bør se ut, eller ikke, er vel Vestbanen et godt sted å starte. Nå må vi spørre: Har Nasjonalmuseet naivt – eller eventuelt villig – snudd ryggen til de grunnleggende etiske verdiene som må kunne forventes av landets nasjonale kunstinstitusjon?

Mener Nasjonalmuseet virkelig at Lyshallen skal representere oss når pengene som pumpes inn kommer gjennom en avtale som igjen stammer fra avtaler inngått andre steder med slike som Igor Sechin og Co.?

I møte med kritikken som kom ved inngåelsen av samarbeidet for tre år siden kom Hindsbo med et koselig budskap: «Vi har det veldig gøy når vi er sammen».

Er det før eller etter hun snakker med Fredriksen-tvillingene om hvor pengene kommer fra?

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production