En av de mest gripende skildringer jeg kjenner fra krigens hverdag, står i Gunnar Stålsetts «Min første julefortelling» (fra «Julens budskap», 2003). Stålsett vokste opp nær Nordkapp. Folkevandringen over Nordkalotten satte spor, ikke bare kulturelt med samisk, finsk, svensk og norsk i mange blandinger. Da krigen startet, var han fem år. Finnmark var strategisk viktig med grense til Russland og tyske soldater invaderende.
Hvorfor, spurte den venstreorienterte forfatteren Tess Slesinger, skulle folk gi avkall på sex og kunst for å lage revolusjon?
Rosa Luxemburg, den store radikaleren, hadde en rik evne til å sette pris på livet i all dets vidunderlige mangfoldighet. Muligheten for en sosialistisk revolusjon var lidenskapen hennes, samtidig var hun sensuelt opptatt av kjærlighet og litteratur, blomster og musikk, sollys og filosofi. Hun var også glødende interessert i å erstatte den teoridrevne sjargongen som dominerte det hennes sosialistkolleger sa og skrev, med den lett forståelige klare talen som kunne vekke følelsene, så vel som fornuften, hos folk flest. Hun ville at arbeiderklassens menn og kvinner skulle føle marxismens skjønnhet slik hun følte den.
