Ærede leser, som du kanskje husker fra torsdagens avis, forlot jeg dere om bord på et tog fra Berlin til Budapest. Jeg hadde akkurat begynt å se fram til en rolig og behagelig reise da en fremmed mann med noe uryddig ganglag kom inn i kupeen. På grunn av omstendigheter som ikke har noe med saken å gjøre (eller egner seg på trykk), fikk jeg ikke delt med dere fortsettelsen i går, men nå har toget omsider forlatt stasjonen. Den første timen, mens vi passerer gjennom industriområdene øst for byen, sitter jeg bare og stirrer ut av vinduet, mens den fremmede mannen på benken overfor snakker på telefonen med det jeg antar er hans trolovede. De snakker på den måten enkelte par har lagt seg til etter at man fikk mobilabonnementer med fri taletid: et slags livstrett minimum av lavmælte lyder som ikke virker som de har noe annet formål enn å holde samtalen ved like, om nødvendig for alltid. Det er en konversasjonsform som får selv nyforelskede par til å høres ut som gamle ektepar, og bidrar sammen med det gule lyset som faller inn gjennom vinduene, og eimen av gammel fyll vi begge utsondrer, til å gi reisa et undergangsaktig preg, som om vår endestasjon virkelig lå i helvete. For å få tankene på andre ting finner jeg til slutt fram en bok om pønkens historie i det gamle Øst-Tyskland, som jeg har spart til nettopp en slik anledning. Da jeg skrur på leselyset, tar min reisekamerat imidlertid røret bort fra øret for første gang, og spør med sitt begrensede forråd av engelske ord om jeg ikke kan skru det av igjen. Som forklaring peker han på øyet sitt, som jeg nå ser at er så rødsprengt at det der og da virker som en forbrytelse ikke å adlyde ham. Dermed sitter jeg bare der, på full fart inn i den ungarske natten …