Finsk kunst er i vinden om dagen. Iiu Susiraja, som er kjent for sine høyst egenartede selvportrett-eksperimenter med matvarer og hverdagsgjenstander, preger forsiden på februarutgaven av det toneangivende amerikanske magasinet Artforum.

46-åringen skapte oppstandelse blant foreldre i Kristiansand da hun for to år siden stilte ut disse fotografiene i Sørlandets Kunstmuseum. Nå har institusjonen byttet ut den finske samtidskunsten med modernistiske høydepunkter fra samme land.

«Noe utpreget «finsk» er vanskelig å sette fingeren på.»

Den moderne kunsten fra Finland er mindre kjent i Norge enn tilsvarende verk fra Danmark og Sverige. «Konkret!» er derfor et prisverdig prosjekt. Som så ofte på Sørlandets Kunstmuseum i senere år er verkene hentet fra Nicolai Tangens samling – som ifølge museet er den største av finsk kunst utenfor Finland. En annen variant av utstillingen ble nylig vist i verkenes hjemland.

Lars-Gunnar Nordström får æren av å åpne det hele, med en gruppe geometriske fargefelt – hvite, svarte og blå – komponert på en måte som skaper dynamikk. Det formsikre maleriet fra 1965 er betegnende for den nonfigurative, såkalt konkrete kunsten som kjennetegner utstillingen. Imidlertid har museet i samme rom plassert et trykt motiv – en abstrahert trompetspiller – som innvarsler at også kunst som beholder taket i «virkeligheten», er representert, og som dessuten vitner om Nordströms interesse for jazz. Fascinasjonen for musikk delte han med andre av utstillingens kunstnere: Museet bruker uttrykket «optisk musikk» om noen av de mange verkene her som er nærliggende å sette i sammenheng med denne kunstarten – eller med arkitekturen.

Flere navn er representert, men ved siden av Nordström er Birger Carlstedt, Sam Vanni og Ernst Mether-Borgström utstillingens hovedpersoner. Sammen illustrerer «pionerene» utviklingen fra et forsiktig moderne uttrykk – nonfigurasjonens gjennomslag kom sent i Finland – til det fullstendig ikke-forestilliende.

Alle i kvartetten er døde nå – utstillingen konsentrerer seg om perioden 1930–1970. Malerier og grafikk dominerer, men også skulpturer er inkludert. På og mellom vegger malt i stadig skiftende farger som kler arbeidene, trer den finske modernismen frem som en fryd for øyet. Samtidig er den nasjonale rammen med på å poengtere den moderne kunstens utpreget internasjonale natur: De fleste land kan fortelle sin variant av denne historien, og noe utpreget «finsk» er vanskelig å sette fingeren på. Så vel Picasso som «op art» har inspirert disse kunstnerne. I alle tilfelle er det en glede å bli bedre kjent med disse ganske riktig billedskjønne verkene.