Jeg husker en gang foreldrene mine hadde gjester og jeg hadde lagt meg. Utpå natta våknet jeg av en kvinnestemme som erklærte høylytt: Jeg er så glad for at hele seksten mennesker helt av seg selv har gått inn i en bokhandel og kjøpt akkurat min diktsamling!

Hele seksten solgte bøker. Ikke seksten tusen. Seksten.

Det var en høyt anerkjent lyriker som sa dette.

Og nå nylig hørte jeg på radio at en mengde av fjorårets bøker ikke var solgt i mer enn åtte eksemplarer. En halvering fra 1960 til i dag.

Mye har skjedd i mellomtiden: Midt på sekstitallet fikk vi innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, som sørget for at tusen bøker ble kjøpt inn til fordeling blant bibliotekene. Sammen med en sterk økning av statlige stipend gjorde bibliotekvederlaget Norge til et foregangsland; ingen andre har hatt bedre ordninger.

Men nå foreslår forfatteren Finn Iunker å legge ned innkjøpsordningen (Klassekampen 27. november). Forfatterforeningens leder Heidi Marie Kriznik protesterer. Andre igjen vil gå til sak mot forleggerne for å ha brukt for lavt royaltygrunnlag ved salg av billigbøker.

Vi har gått til sak mot forleggerne før. Den gangen (på slutten av åttitallet) gjaldt det beregningsgrunnlaget for utsalgspris. Ifølge forleggerne hadde de en kalkylemodell som var ubrytelig og ukrenkelig og dessuten hemmelig (for forfatterne). Vi gikk til sak for å få avdekket kalkylen – og vi vant. Det fantes ingen magiske regnemodeller.

Noen ganger må partene på samme felt bruke harde midler for å endre på fordelingen. Andre ganger kan man finne sammen med bakgrunn i felles interesser. Forleggerne har også interesse i at mange forfattere får statlige arbeidsstipend. Det er slik det fungerer i samfunnet vårt, der vi lever med trepartsmodellen. Innkjøpsordningen tilgodeser både forfattere og forleggere.

I andre land er forfatterne i langt høyere grad prisgitt markedet og forleggernes streben etter profitt. De kan mangle regulert eller lovpålagt innsynsrett i opplag og salg. Royaltyen er langt lavere enn her hos oss. Men det at andre har det verre, er mager trøst.

Ingen forfatter kan leve av å selge åtte bøker over disk. Antall bøker knyttet til innkjøpsordningen er dessuten langt færre enn de opprinnelige tusen. Dette skyldes at forleggerne gir ut langt flere bøker enn de gjorde på midten av 1960-tallet. Forfatterne taper – fordi det er blitt langt flere av dem – mens forleggerne beholder balansen, på bekostning av forfatterne.

Og jo flere titler som oversvømmer markedet, jo større kamp om plassen.

Forfattere skriver for å bli lest. Vi jobber i flere år med en roman, bygger opp, grubler, stryker, finpusser. Og så er boka ferdig, og det blir satt en utgivelsesdato. Det betyr en sperrefrist; ingen anmelder skal omtale boka før denne dagen. Og jeg husker hvordan det var på åtti- og nittitallet: På utgivelsesdagen dro jeg til nærmeste Narvesen-kiosk og kjøpte alle de norske hovedavisene. Så satte jeg meg for meg selv, kanskje i en park, kanskje i utkanten av en kirkegård, og bladde gjennom avis etter avis. Alle hadde en anmeldelse av boka mi. Slik fikk jeg ris eller ros samlet og med det samme.

Sånn er det ikke lenger. Bare noen svært få blir anmeldt på dagen. Bare de færreste blir anmeldt i løpet av de nærmeste månedene. Det fins bøker som får én, toppen to anmeldelser, og det fins dem som ikke får noen i det hele tatt. (Hvordan selge mer enn åtte eksemplarer når publikum ikke vet at boka di fins?) De som prioriteres, er «kjendisene», de som kommer jevnlig på TV, de som har tryner som folk flest kjenner.

Dette har flere konsekvenser: For det første virker det ødeleggende på forfatterne som ligger søvnløse natt etter natt og lurer på om de i morgen, om de vil de få en anmeldelse i morgen? Jeg antar at de fleste av disse ikke i lengden vil unne seg selv så vondt – slik at de i stedet velger å gjøre noe helt annet, som de dessuten lever langt bedre av. Dette kan bety at de største talentene forsvinner. For det er jo langt fra gitt at «kjendisene» skriver bedre enn andre. Når jula nærmer seg, og bokanmelderne opplyser om «årets beste bøker», er det fare for at noen av de beste ikke blir nevnt – fordi de har gått anmelderne hus forbi.

Og bokanmelderne er langt færre enn før. Avisene har knepet inn på så mangt. Jeg husker en tid da man fikk betalt for en kronikk; nå skal du åpenbart være glad for å få den trykt. Og jeg husker en gang i min ungdom da jeg var i Paris og kjøpte en diktsamling på et gatehjørne. Den kom ut på et forlag, men poeten hadde måttet trykke den for egne penger. Kanskje er det dit vi er på vei.

Kanskje kan denne situasjonen bedres på ved offentlige støtteordninger øremerket anmelderiet. NRK kan også gjøre det langt bedre. Som tillitskvinne i Forfatterforeningen foreslo jeg i sin tid at alle forfattere med ny bok skulle få en halvtime i et studio til å fortelle om boka. Ikke noe sminking eller annet stæsj, bare forfatteren på en stol med bok og mikrofon. Det førte ikke fram. Ikke da, men kanskje nå, i et nytt hus?

Et annen sak er at tiden vi lever i, er tiden for grønt skifte. Bør vi egentlig slutte å produsere bøker av papir?

«Det er langt fra gitt at ‘kjendisene’ skriver bedre enn andre»

I høst var jeg et sted og holdt foredrag, der arrangøren hadde bedt meg ta med mange bøker for salg, siden de som pleide å komme, vanligvis var ivrige kjøpere. Men ikke denne gangen. Den ene etter den andre kom bort til meg og sa at nå skulle de løpe på biblioteket og stille seg på venteliste.

Men har dere helt sluttet å kjøpe bøker?

Å ja. Vi gjør ikke det lenger. Vi låner, gjerne av hverandre. Og vi gir bort.

Det skal være gjenbruk, nå. Av hensyn til trærne. Dessuten leser vi digitalt. Og hører på lydbøker.

Så klart.

Og vi opplever at unge mennesker leser langt færre bøker enn før. De foretrekker lyd og bevegelse på skjermene sine.

Hva skal vi med flerårige arbeidsstipender om ingen leser verkene når de blir ferdige?

Det snakkes om en ny Boklov, og vi har en kulturminister som virker engasjert i å bedre forholdene. Jeg tror lovmakerne bør bruke mye tid på å analysere tiden og fremtiden. Kanskje er det de offentlige midlene til bibliotekene som bør økes – veldig, så lånetilbudet blir mye større, nå som leserne foretrekker dette. Mange bibliotek trenger påfyll for å ha normal åpningstid; de burde dessuten ha forlenget åpningstid utover ettermiddagen og kvelden, med innlagte støttemidler til langt flere forfatterkvelder.

For jeg tror samfunnet trenger forfatterne. Vi trenger enkeltindividene som grubler og graver seg ned i problemstillinger og deler resultatene med andre. Vi trenger kunstnere som kan sette ord på følelsene og tankene våre i en mer forvirrende og skummel tid enn på lenge.